På kanotur

Noen bilder og et par time-lapse videoer laget for moro skyld, fra en tur sist sommer sammen med Lars Andreas Dybvik. Vi var i Rapadalen i utkanten av Sarek, og hadde en fin uke. Var uvanlig heldige med været som kan være veldig lunefullt i dette området. Det vet jeg av erfaring. 

Det var første tur for Lars Andreas i dette storslagne landskapet, men jeg har besøkt området flere ganger før.

Sammen på tur hadde vi ikke vært før, men han viste seg å være et utmerket selskap i villmarka. Slå opp telt kunne han også: http://www.youtube.com/watch?v=VHml0dVH6eA

Å pakke en kano var heller ikke noe problem: http://www.youtube.com/watch?v=wJks5eebqaE&feature=mfu_in_order&list=UL

Hva mer kan man ønske av en turkamerat enn at han steker ferske pannekaker. Den fristende duften tiltrakk seg store mengder bjørner, men da var det ikke tid for fotografering. Pannekakene måtte spises mens de var varme.

Bølger i stille hav

Det er altfor lite bølgebilder på denne, og andre blogger. Men, det er vel med det som med alt annet  - det går i bølger. Også med bølgebildene. Vi er vel kanskje inne i en bølgedal nå, men da vet vi jo et vi er på vei mot en bølgetopp. Dermed bryter det hele ut i en kaskade av bølgebilder. Herlig!

Point Lobos, California

Når jeg nå er inne på bølger; Stillehavet. Tenk litt på navnet, si det høyt til deg selv og prøv å se for deg Stillehavet! Det høres så flott ut. Et flatt og stille hav. Varmt er det dessuten. Vi har jo alle et bilde på netthinna av den ensomme palmeøya der det står en enslig palme i sanden, og under den sitter den skibbrudne med sin kokosnøtt. Rundt den øya, der er det ingen ting annet enn et stort blått og stille hav. Uendelig blått og stille, kanskje bare brutt av en haifinne som lager en liten krusning. Sånn skal Stillehavet være. Og hva fikk jeg se?

Point Lobos, California

Stillehavet var en stor skuffelse. Her skulle jeg komme til et hav som var stille, og så var det like bølgete og urolig som alle andre hav. Kanskje endog mer bølgete, og det fortjener absolutt ikke sitt navn. Sånn blir det når markedsførerne har tatt over verden. De begynner i det små med et navn her og et der, men plutselig så er hele verden misvisende og motsatt. Grønland er hvitt, Stillehavet urolig, sitronbrus er uten sitron og månelandingen faller til jorden. Hva blir det neste? At storm melder pent vær?

Carmel beach, California

Santa Cruz, California.

Stille?

Pfeiffer beach, California

Markedsførere - det er farlige folk det!

Minner fra 2011

Når et år går mot slutten får jeg alltid litt blandede følelser, en blanding av nostalgi og forventning. Og dessuten lurer alltid på hvordan det gamle året kunne gå så fort, og hvordan det kan ha seg at jeg ikke fikk tid til det jeg skulle gjort.



I det nostalgiske lunet så kan jeg ta en titt tilbake og glede meg over det jeg tross alt har fått oppleve. Det kan være noe så lite som en stille stund ved et lite tjern, der jeg lå i lyngen, koste meg i solbakken og lyttet til stillheten.

Skjønt helt stille var det ikke. Over vannflaten summet det i mygg og andre insekter. Også ørreten hadde lagt merke til det. Derfor ble stillheten brutt av ennå en lyd, og det var utallige plask når fisken forsynte seg i matfatet. Her gjaldt det å svelge unna mens maten fantes. I løpet av et par uker ville overfloden ta slutt og ørreten må gå på sparebluss frem til neste sommer.

Sneugle som mobbeoffer

Jeg vet ikke om sneugla er av de smarteste fuglene på planeten. Antakelig ikke. Til og med haren og rypa har skjønt at det å ha hvit drakt om sommeren ikke er så smart. Men sneugla, nei den holder på sitt. Hvitt og elegant skal det være. Da få det heller gå som det går når den sitter der på vidda som et tent adventslys, synlig for hvem som helst. Også for mobberne. Den som trodde at alle hadde sin plass og var vel forlikte i naturen får tro om igjen. Fjelljoen liker iallefall tydeligvis ikke den adskillig større sneugla som sitter der så hvit og fin. Eller kanskje joen bare har et stort ego og tror den er størst og sterkest? Eller misunnelig?

Her har fjelljoen sett seg ut sitt mobbeoffer, og slår til. Om ikke som lyn fra klar himmel, så iallfall som jo fra skyene.

Ut med klørne og litt rusking i hodefjørene. Sånn ja!

Og lykkes man ikke første gang så kan man forsøke på nytt.

Her har sneugla fått nok og drar sin kos. Men hjelper det. Neida. Den langt mer grasiøse fjelljoen kan da mobbe litt i lufta også. 



Og et ord til slutt: Jada, jeg vet at den tekniske kvaliteten ikke er på topp. Men situasjonen og opplevelsen var det!

I mangel på frost

Det finnes sikkert noen degenererte sjeler som er glad for at været er som det er om dagen. Mildt, vått og ekkelt er det. Ikke brukanes til noenting. Hvor er den gode gamle kalde vinteren? Ikke her hvor jeg er iallefall.

Ja, det er så mildt at man ikke kan fyre i ovnen engang. Og om man gjør det så blir det fort så varmt inne at dører og vinduer må opp. Den eneste som blir glad for det er kråka. Nei, da legger jeg ved et bilde fra de riktig kalde gode gamle dager, da frost virkelig var frost. Selv inne i stua var det mange blå, og til tross for intens fyring nådde ikke varmen engang til utsida av ovnen. Det var da vi finnmarkinger kokte kald kaffe og var fornøyd med det. Nå derimot ...

Nye horisonter

Horisonten nær deg kjenner du, men det er likevel spennede å se ut mot den og forsøke å se bortenfor. Enten kan du drømme eller bygge dine visjoner på viten. Men hva som eksakt befinner seg der ute vet du ikke før du har sett det. Og kommer du til horisonten så finnes det alltid en ny.

Fremtiden er nå

lengtende kvinneglimt
ut av vindu
mot grove never
mot små grønne knær
varme av junisol
ga glede
dagene var lyse
var en drøm
om hjem
og en fremtid
som forsvant