Fugler på opprørt hav

Turen i går gikk ut til Hornøya for å sondere terrenget før neste helgs workshop. Forholdene var opprørte for å si det sånn. For opprørte til at vi kom i land, men fuglene er på plass - både på land og sjø.

Havdans (lomvi)

Vi bygger et hjem (toppskarv)

Ut på feltet (alke)

Luftkamp (jaktfalk og ravn)

Umake par (lunde og alke)

Hvitt og svart

Det finnes svart og det finnes hvitt - ikke noe særlig imellom. Bare spør obersten nede i Libya.

Draugen

Er draugen bare et sagn? Ja, de som er mindre opplyst kan jo bare tro det - om de vil. Nord-Norske fiskere har i hundrevis av år visst hva de har pratet om. De vet at han lurer ute på havet og nede i dypet. Mange har sett ham ute på havet, der han rir over bølgene i sin halve båt og med spjæret seil, men få har kommet i land etter et slikt syn.
Det er ikke ofte han viser seg nå for tiden, og glade skal vi være for det. Men, du kan være sikker på at han lurer i dypet der ute et sted. Venter...

Det är vackrast när det skymmer

Oter lurte seg i land

Det er mye som reker i land i fjæra. Jeg reker nå for det meste langs fjæra, både titt og ofte - og noen ganger der imellom også. En riktig kald dag med tosifret antall minus og stiv kuling hadde jeg oppmerksomheten rettet mot noen isete klippefremspring og bølgespruten over dem. I øyekroken la jeg riktignok merke til en mørk tarestengel som lå og drev nede i issørpa, men festet meg ikke noe særlig ved den. Ikke før tarestengelen hoppet opp på land. Via en slags metamorfose forvandlet stengelen seg til en oter med fisk i munnen. I noen kjappe sprang hoppet den et stykke opp og bak en snefonn, og jeg kunne såvidt se at den krøp inn i et hull der.

Oterfotografering var ikke akuurat det jeg hadde forberedt meg på, og jeg var litt langt unna for 70-200 zoomen som var eneste utrustning akkurat da. Resten lå i bilen. Forsiktig beveget jeg meg litt nærmere, og etter at jeg hadde avansert rundt 20m tittet et overrasket oterfjes ut av hullet. Straks den så meg bar det i noen raske byks ned mot vannet, men et par knips fikk jeg da.

Jeg ble litt bekymret for stakkarn som hoppet ut i issørpa og de tildels tunge bølgene som veltet inn mot land, men den så ut til å klare seg utmerket. Der lå den og ventet til jeg dro meg tilbake. Litt fornærmet var den riktignok over å bli avbrutt sånn midt i lunsjen, og jeg hadde nok også litt dårlig samvittighet over å ha skremt den.

Min filosofi nå det gjelder å fotografere fugler eller dyr er å la naturen i størst mulig grad gå sin gang. Fotografen bør ikke forstyrre dyrenes gjøremål eller adferd i noen større grad. Noen inngripen, som f.eks. litt foring er ingen fare fordi dyret eller fuglen da selv har valget om å komme eller ikke, men å skremme oteren bort fra maten som jeg antakelig gjorde i det her tilfellet er ikke bra. Jeg får bare håpe at den var ferdig med måltidet, eller fortsatte nå jeg forsvant.