På vei mot det nye året

Den som har kjøpt en kalender hos undertegnede har nok oppdaget at bare er noen få datoer igjen før den tar slutt. Skremmende? Neida, du kan trygt slappe av. Det er ikke verdens undergang nå heller. Bare slutten på året, og den som har en ny kalender kan henge den på veggen og se fremtiden lyst i møte. Eller?

 

 

Skjønt hvem vet hvor veien mot fremtiden går. Til noe ukjent og som vi ennå ikke har opplevet leder den i alle fall. Det kan for noen være en mørk vei med få lyse islett, altså et positivt bilde som ovenfor. For andre kan fremtiden bli negativ og i følge bildet over vil de gå på en lys vei mot en lys fremtid i skogen der veien ender. 

 

Noen uvær kan det hende vi må kjempe mot, men ofte vil det finnes et lys i tunellen et sted. Det gjelder bare å se det og ikke gå forbi.

Et høstlig farvel

Det er alltid litt vemodig å ta farvel. Eneten det nå måtte være å si farvel til en kjæreste eller en venn. Noen ganger er det for alltid, andre ganger vet vi at vi skal møtes igjen. Likefullt kan det være med en viss sorg og lengsel. Denne gangen er det et farvel som er tidsbegrenset. Sola kommer tilbake om ikke så altfor lenge. Om to måneder lyser den igjen over strendene som nå skal ligge i mørket en tid. Men noen hvile er det ikke der nede ved havet. Neste gang jeg kommer tilbake er stranda forandret. Da har vind og bølger møblert om strandsonen. Enkelte steiner vil jeg kjenne igjen, andre vil være borte, og nye er lagt til. Noe må en jo ta seg til i mørketida også.

 

 

 

Dyrene i Afrika

Torbjørn Egner skrev i sin tid en barnesang om dyrene i Afrika, og alt de har å gjøre. Der får vi vite at dyrene er opptatt døgnet rundt med alle mulige slags gjøremål. Visa lærte jeg i barndommen, og helt siden dengang har jeg selvfølgelig trodd at min barnelærdom var riktig.

Men har de nå så mye å gjøre, dyrene der nede i Afrika? Ikke det jeg kunne se. De sov, spiste og sprang litt rundt på slettene. Et ganske behagelig, avslappet og bekymringsløst liv spør du meg. Når de i tillegg har det varmt og godt blir livet deres nesten musunnelsesverdig.
Om vi da ser bort fra muligheten av plutselig å bli et velsmakende måltid for en som er større og sterkere.

Gnu og Oryx vandrer rundt på slettene

Elefantene eter.

(Litt tørr kost riktignok, nesten som chips.)

Hyenene sover

Løvene tar livet med ro

Sebraer og antiloper drikker.

 

Og sånn går nu dagan...

Avsluttet Workshop i Kvikkjokk

Da er årets høstworkshop i Kvikkjokk overstått. Poenget var å la deltakerne bli inspirert av høstfargene i den beste delen av den svenske fjellverdenen.

 

På dagtid var vi ute og fotograferte, og på kveldstid gikk vi igjennom bildene, og diverse tema innen foto. Turene gikk opp på snaufjellet, langs elvene og inn i det store deltalanskapet ved Kvikkjokk. Endel gråvær og regn gjorde at fargene ikke ble helt på topp, men noe ble det da likevel.

 

 

Utsikt i deltalandet

 

Fra Prinskullen

 

I lagunen

Ferd langs en av kanalene

 

Vår base var Kvikkjokk fjellstation. En utmerket base med en herlig tre retters middag hver kveld.

http://www.kvikkjokkfjallstation.se/ 

Kvikkjokk ligger flott til lant inne i fjellverdenen, men det innebærer at reisen dit ikke er så lett for de som kommer langveisfra. Dårlig kommunikasjon begrenset deltakerantallet litt denne gang. Får håpe at SJ og bussselskapene kan gjøre det litt mere enkelt å reise til og fra.

.. en vind ...

Det går en vind över vindens ängar

där ögonblick blir till evighet...

Gyldent ved kveld

Midnattssola er forlengst bare et minne, men om mindre enn 9 måneder er den tilbake. Kveldene kommer tidligere og tidligere for hver dag Om ikke lenge kommer mørket, og det er ikke annet å gjøre ved kveldstid enn å sitte inne og kose seg med noe gyldent i glasset. Enn så lenge så får en nyte de gyldne kveldene ute.

Vadsøpanorama

En nærmere titt på utsikten



Varangerfestivalen dag 4

Og da følger oppsummeringen av siste dag:

Mari Boine

Hyggelig konsert, men forrige gang var nok bedre

Marius Neset Golden Xplosion

DHRUV

Indisk band, men sitaren hadde de viss glemt

Amund Maarud

Vel, vel. Hverken band eller scene var noe jeg gledet meg over

Dr. Wessel med Vadsø storband

Heftig og bra avslutningskonsert med stor stemning. Fullt trøkk både fra scenen og publikum.

Varangerfestivalen dag 3

Har jeg først begynt å legge ut bilder fra Varangerfestivalen så får jeg vel fortsette. Selv om det blir noe forsinket.

Kirkekonsert med Magnolia Jazzband / Tracee Meyn / Festivalkoret

Svingende rytmer og en sikker publikumsvinner

Farmers market

Energisk hyperaktivitet med tonefølge

Ensemble Denada

Spennende, dempet og melodisk. Men hvor var publikum?

Blues & beyond

Lokale helter ga fusion blues med driv

Bigbang

Overaskende bra

Varangerfestivalen dag 2

Vamp m/ Eivør Pálsdóttir

Vamp m/ Eivør Pálsdóttir

Flott konsert og stinn brakke

Cheerleader

Niko Valkeapää

Nordlysstemmen

Baskery

Søstre med friskt driv

Women in jazz

Unge talenter

Varangerfestivalen 2012

Åpningsdag

Da er Varangerfestivalen 2012 i gang.

Åpningskonserten med Dee Dee Bridgewater og Norrbotten Big Band.

Det viste seg å være ei dame med både humor og sangstemme!

Hallgeir Pedersen Acoustique

Svingende rytmer og en racer på gitaren

Torstein Fagerli - Leonard Cohen på engelsk

Hyggelig gjenhør med kjente låter og sterke tekster

Noe suser forbi

Det gjelder å følge med i tiden, sies det. Hva nå det måtte innebære.
Kan vi da velge å ikke følge med i tiden? Velge å stoppe opp liksom, for å la de gode øyeblikkene vare så lenge vi vil?
Kan jeg stoppe min tid så vil jeg velge å bli i sommeren en stund til, og utsette høsten til engang det passer. Jeg liker nå å ta hver årstid som den kommer, men i år føles det litt tidlig at høsten er her allerede nå. Før sommeren har kommet skikkelig i gang så er den over.

Solen har gått ned

Det er fint ute, bevares, men midnattssolen er slutt for lenge siden. Og når det skumrer mot kvelden  og vottene må på, så føles det ikke lenger som sommer. Da er det høsten som kommer snikende. Den leter seg forsiktig ned fra fjellet, glir ut gjennom dalsøkkene og suser svakt forbi gjennom gresset foran meg. Den er litt varsom, nesten umerkelig når den viser seg frem første gang, og forsvinner fort. Så står jeg der og lurer på hva det var som fór forbi. Var det høsten som meldte sin ankomst? Helt sikker er det ikke godt å være, men sikkert er det at den viser seg igjen. Kanskje i morgen kveld, eller kanskje om en uke. Ihvertfall er det så at høsten til slutt bare er der, og du lurer på hvor sommeren ble av.
Da kunne det være et godt valg å ikke følge med i tiden.

Høstsus i gresset

Abstinens

Ørkenlandskapet er fasinerende. Men det å skulle fotografere ørken er ikke alltid så lett (eller billig) når man bor der man bor. Blir abstinensen for stor er gode råd dyre. Eller nær, alt etter hvordan man ser det. Det finnes substitutt i det lokale landskapet. Og er ikke dynene i Sahara-størrelse så har de iallefall midnattssol. Det finnes ikke i så mange ørkener!

Noen lokale landskaper:

Helvetes pinsler

Vindsuset stilner. Så høres bare de dumpe drønnene hver gang en bølge velter hundrevis av tonn med vann mot klippene utenfor. Ellers er det dødsens stille. Til tross for det dystre tåkelagte landskapet der ute sliter øynene med å venne seg til mørket. Foran meg er det en svart gang som forsvinner innover. Dette går lukt til helvete tenker jeg, – og har rett.

Ja tro det eller ikke, men dette er faktisk nedgangen til helvete. Det har kirken slått fast en gang for lenge siden. De pavelige klerker har endog i sin visdom regnet ut et nøyaktig antall på de smådjevler som kommer opp av denne hulen og sprer seg på jorden for å utøve sine smådjevelske gjerninger. Og de var ikke få! Dessuten skal jo alle sjeler som er dømt til å havne der nede i svovelpølen passere her. Jeg hadde derfor ventet meg livlig trafikk i denne hulen, men jeg er tilsynelatende helt alene. Enten er alle djevlene oppe på jorden allerede, eller så er de kanskje usynlige. Og ingen dømmes til helvetes pinsler i dag. Hvem vet?

Jeg tar iallefall ingen sjanser. Fortsetter jeg ender det plutselig med at jeg ligger der i det kokende svovelet mens fanden står på hoven sin og ser på med en hånlig latter. Derfor snur jeg heller og går ut i tåken. Jeg kommer tidsnok dit jeg skal.

Lappspurvens venner

Det finnes så mange slags venneforeninger. Jeg kan nevne i fleng; Smiths venner, fårikålens venner, ja sikkert også motvindens venner. Men aldri har jeg sett at noen er venn med lappspurven.

Lappspurven har få venner, men mange fiender som er ute etter den. Eller kanskje lappspurvene har sin egen hemmelige venneforening som vi ikke vet om. En skjult organisasjon hvor bare de av foreningens høye beskytter godkjente slipper inn. En organisasjon hvor de andre ikke vet om hverandre, og hvor bare overstorlappspurven har oversikten over hvem som er godkjent og innvidd.

Kanskje organisasjonen virkelig eksisterer? Hvert år forsvinner jo alle lappspurvene. Kanskje de da drar på hemmelige møter i England eller Afrika eller en annen hemmelig plass. Vi tror de er så nøysomme på vidda her nord, men der nede koser de seg med lunkent øl, dårlig grandiosa og legger planer for fremtiden. Om hvem som skal hekke hvor, og hvor mange som skal til Finnmarksvidda i år og hvem som skal til fjellområder lenger sør. Det er viktig at de ikke vet om hverandre. Noen kan tvitre litt for mye. Derfor er det uvitende lappspurvceller spredt omkring i det ganske land. Informasjon om hva de foretar seg er nemlig viktig å ha, og jeg kan jo skjønne at den ikke skal slippe ut. Hvem vet hva som da kan skje?

Lappspurvene har som sagt mange fiender. Det kan være for eksempel spurveuglene, eller kanskje kråkefuglene. Ja kråkeforeningen, også kalt Al-kaia, har jeg hørt skal være spesielt skumle fordi vi ikke vet så mye om dem heller. Det er nok derfor vi ikke vet stort om lappspurvene. De holder ting skjult i håp om en dag å kunne slå til og overmanne Al-kaia. Først må de bare bli mange nok.

Noen naboer på hekkeplassen har de, men er de venner?

Fjellerke

Sandlo