Slutten av mørketiden

Kalenderen sier at når jeg skriver dette er det siste dagen med mørketid. Mange steder lenger sør ser ikke sola på lenge ennå, men her i nord ved Varangerfjordens strender er altså mørketiden over i morgen. Vi er nemlig så heldig å ha tilnærmet fri horisont i sør. Der sola skal komme om været tillater. Får værmeldingen rett blir det dårlig med sol i morgen, men pytt, før eller siden må den nok vise seg. Og hvem vet - kanskje i morgen?

Nå gjør ikke sola så mye ut av seg de første dagene. Et kort glimt noen minutter før skumringen igjen senker seg er det vi får ta til takke med, men når dagslyset nå først kommer i gang så blir dagene raskt lengre. I begynnelsen av april er det ikke lenger skikkelig mørkt om natta - og så er det bare å glede seg til midnattssola.

Innen den tid tar jeg et tilbakeblikk på mørketiden, som altså ikke er helt mørk.

Fjellskarv

Alt var bedre før. Ikke alle vil vel være enig i den påstanden, men det var iallefall mye bedre å være vitenskapsmann før, eller bare naturinteresert lekmann som vel må sies å være min kategori. Engang var det så mye spennende der ute. Fortsatt så fantes både huldra og nøkken, samtidig som leprabasillen ble oppdaget. På 1800-tallet var det så mye spennende å oppdage for den som hadde litt nye tanker og idéer. Nesten alle som ville kunne oppdage noe nytt, det var bare å grave litt i jorda eller stille opp et lite røntgenapparat, så ble man berømt. Eller så kunne man bruke sin tid til å forske i om huldra virkelig fantes.

Nå om dagen er alt så mye kjedeligere. Allerede for over hundre år siden erklære kjente vitenskapsmenn at naturvitenskapen var død. Alt som var å oppdage i naturen nå var beskrevet. Kun noen utfyllende detaljer gjensto. Sånt småtteri som relativitetsteorien, kvantemekanikken, big bang, DNA-et osv. Det har altså ikke vært noe spesiellt å oppdage de siste hundre årene. Inntil en dag jeg tok meg en fjelltur. Det hendte idet jeg kom gående over en fjellrygg og da så jeg noe rart. Midt blandt alle de vanlige og kjedlige rypene, ørnene og jervene så jeg noe spennende og mystisk. Noe jeg ikke hadde sett før, og heller ingen andre før meg. Med fare for eget liv snek jeg meg langsomt nærmere og nærmere uten å bli oppdaget. Den satt der stille og fredelig og merket ikke engang klikket fra kameraet.

Etterhvert som jeg beveget meg ble den borte, men jeg skjønte at det var den legendariske fjellskarven jeg hadde sett. Nærmere bestemt stor viddefjellskarv (Phalacrocorax oaivivarri). Alle har trodd at den bare var en myte for å skremme turgåere i multetida. Å nei, nå er den dokumentert. Neste utgave av Cappelens fuglebok?

Årets mørkeste dag

Årets mørkeste dag falt i år på den 22 des - Vintersolverv.

Om man nå kan se sola da. Det var selvfølgelig ikke mulig ved Varangerfjorden. Litt lysning i skydekket var det tross alt, men ellers er det skumringen som dominerer. Ingen grunn til å la være å fotografere likevel. Så lenge det er lys er det liv.




Og som alltid er det noen nede i fjæra som må jobbe for føden, selv på den mørkeste dag. Her er en som finner seg en saftig og mettende fjæramakk:



Da gjelder det å stikke unna før noen andre ser den:



Oops, for sent. Tydeligvis lettere å stjele fra andre enn å finne maten selv:

Hvordan det gikk vet jeg ikke. De ble borte i mørket.

Ny skygge

Det nærmer seg vintersolverv. mørket dominerer, men i sør ligger det fortsatt en lysrand på himmelen. Lyset speiler seg så vakkert på den våte sandstranden, men noen skygger er det som rører seg der nede i lysskimmeret.


Hvileløst frem og tilbake på ivrig søken etter mat for å klare seg i kulden og vinden.

Skyggespill

Det finnes noen som alltid holder ut. Uansett. På denne årstiden går livet i fjæra ubemerket forbi for de fleste av oss. Vi har stort sett nok med å holde oss våkne i mørketiden, men der nede i flomålet er det et livlig fugleliv. Ser du nøye etter er det noen skygger som springer frem og tilbake - uansett kulde og vind, og tilsynelatende fornøyd med forholdene som tilbys. Så lenge det er mat er det liv, og bare det er litt halvmørke er det også fotomuligheter.

Lys i horisonten

Mørketid. Smak litt på ordet. Høres det ikke litt dystert ut? Den tid da lyset i livet er borte og alt er bare mørkt og trist. Når du står opp om morgenen og går på jobb er det svart ute. Samme elendigheten er det når du skal hjem igjen. Jobben er selvsagt jævlig den og. Alle går rundt og famler i mørket. Går inn i dørkarmer og kolliderer med haverandre på gata. Til og med lyspærene er mørke i mørketida.
Mørket tar tak og lurer seg inn i sinnet på alle som bor her i nord. Mørketid - høysesong for depresjoner og mer eller mindre naturlige dødsfall. Da er det ikke noe merkelig i at det også er høysesong for fyllekalas, vold, incest og flytteplaner sørover. Like avskyelig alt sammen.

Men, jeg har fått en åpenbaring. Langt der borte i horisonten et sted finnes det noe som heter lys. Det låter utrolig, men jeg har sett det selv. Om du ikke tror meg så se bare på bildene. Lyset er der - selv i mørketida. Problemet er bare at for å nå lyset må man kunne gå på vannet. Hvem av oss kan det?

Ny fotobok

Da er min nye bok nettopp kommet fra trykkeriet. Jeg var selvsagt spent på om det så bra ut, og det gjorde det så absolutt. Heldigvis! :)

Som tittelen sier er temaet denne gang landskapet rundt Varangerfjorden. Hovedelementet i boka er fotografier og her er bilder fra alle årstider. De vakre bildene er selvsagt med, men verden er ikke bare vakker. Klimaet er tøft, det kan være kaldt og mørkt. Det tøffe og for mange ufyselige, værhårde Varanger får også sin plass.

I tekstdelen presenterer jeg noen mennesker som har en tilknytning til naturen på et eller annet vis, og som får fortelle sin historie. Det er også en innføring i Varangers historie og fugleliv.

Offisiell lansering blir i morgen, torsdag 2.desember. Så gjelder det å få den distribuert til forhandlere. Om du vil kjøpe boka direkte fra meg vil det være hyggelig. Da får du i tillegg en håndskrevet signatur på kjøpet. :) Send meg i så fall en mail.
Prisen for boka er kr. 349,-