Fjellskarv

Alt var bedre før. Ikke alle vil vel være enig i den påstanden, men det var iallefall mye bedre å være vitenskapsmann før, eller bare naturinteresert lekmann som vel må sies å være min kategori. Engang var det så mye spennende der ute. Fortsatt så fantes både huldra og nøkken, samtidig som leprabasillen ble oppdaget. På 1800-tallet var det så mye spennende å oppdage for den som hadde litt nye tanker og idéer. Nesten alle som ville kunne oppdage noe nytt, det var bare å grave litt i jorda eller stille opp et lite røntgenapparat, så ble man berømt. Eller så kunne man bruke sin tid til å forske i om huldra virkelig fantes.

Nå om dagen er alt så mye kjedeligere. Allerede for over hundre år siden erklære kjente vitenskapsmenn at naturvitenskapen var død. Alt som var å oppdage i naturen nå var beskrevet. Kun noen utfyllende detaljer gjensto. Sånt småtteri som relativitetsteorien, kvantemekanikken, big bang, DNA-et osv. Det har altså ikke vært noe spesiellt å oppdage de siste hundre årene. Inntil en dag jeg tok meg en fjelltur. Det hendte idet jeg kom gående over en fjellrygg og da så jeg noe rart. Midt blandt alle de vanlige og kjedlige rypene, ørnene og jervene så jeg noe spennende og mystisk. Noe jeg ikke hadde sett før, og heller ingen andre før meg. Med fare for eget liv snek jeg meg langsomt nærmere og nærmere uten å bli oppdaget. Den satt der stille og fredelig og merket ikke engang klikket fra kameraet.

Etterhvert som jeg beveget meg ble den borte, men jeg skjønte at det var den legendariske fjellskarven jeg hadde sett. Nærmere bestemt stor viddefjellskarv (Phalacrocorax oaivivarri). Alle har trodd at den bare var en myte for å skremme turgåere i multetida. Å nei, nå er den dokumentert. Neste utgave av Cappelens fuglebok?