Den sorte tid

Når nettene blir lange... og når melankolien og depresjonene senker seg over det ganske land. De kryper inn i tankene, leter seg inn hver eneste hjernecelle og legger seg trygt til rette. Der får de næring, vokser seg store og sterke. Har ikke tenkt å forlate dette fruktbare stedet med det første.
Da kan det vel passe med noen mørke svarthvitt bilder av høstens produksjon. Sånn at det føyer seg inn i det dystre mønsteret. Det gjelder jo å følge med i tiden har jeg alltid fått høre.

Og apropos musevisa som jeg innledet med: Når nettene blir lange og kulda setter inn...
Som barn oppfattet jeg teksten som at det var noen nett som ble lange. Altså handlenett eller fiskegarn eller noe sånt. Og i mine ører ble kulda til kulla (som jo Prøysen faktisk synger). Da så jeg for meg noen nett som lå blant kull i en mørk kullkjeller. Hva det hadde å gjøre med resten av innholdet i visa ante jeg ikke.
Ja det gjelder å ikke ta alt en ser eller hører for bokstavelig.