Den sorte tid

Når nettene blir lange... og når melankolien og depresjonene senker seg over det ganske land. De kryper inn i tankene, leter seg inn hver eneste hjernecelle og legger seg trygt til rette. Der får de næring, vokser seg store og sterke. Har ikke tenkt å forlate dette fruktbare stedet med det første.
Da kan det vel passe med noen mørke svarthvitt bilder av høstens produksjon. Sånn at det føyer seg inn i det dystre mønsteret. Det gjelder jo å følge med i tiden har jeg alltid fått høre.

Og apropos musevisa som jeg innledet med: Når nettene blir lange og kulda setter inn...
Som barn oppfattet jeg teksten som at det var noen nett som ble lange. Altså handlenett eller fiskegarn eller noe sånt. Og i mine ører ble kulda til kulla (som jo Prøysen faktisk synger). Da så jeg for meg noen nett som lå blant kull i en mørk kullkjeller. Hva det hadde å gjøre med resten av innholdet i visa ante jeg ikke.
Ja det gjelder å ikke ta alt en ser eller hører for bokstavelig.

 

 



På skogstur

Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro.

Og hva fant jeg? Vil de meg vel, de som lurer i skyggene?

 

 

 

 

 

 

Is om høsten

Mulig jeg har sagt det før, men høsten er tid for is. Og isen kommer i mange varianter. Både myk og hard, den litt gjennomsiktige, og den som gjemmer det under. Den fines i tynne hinner, kompakt og hard og som fine ispinner. Det er bare å velge.