Vår i fuglefjellet

Det er mye som er trivelig med våren. Det blir mildere, det blir lysere, og noen synes også det er fint å se at sneen forsvinner. Det siste behøver nå ikke se for fort da. Noen av de fineste skiturene er i lyse lange kvelder, med lukt av lyng og ryper som kakler.

En annen trivelig hendelse er at fuglene kommer tilbake, og det merkes spesielt i de store fuglefjellene. På kort tid endrer det seg fra helt stille til et øredøvende spetakkel når titusenvis av sjøfugl vender tilbake. De møter sin partner for første gang på lang tid, skal hilse og knyte nye bånd, eller noen skal danne nye par. Da gjelder det å imponere og holde rivaler unna. Slikt blir det lyd av. For ikke å snakke om at reirplassen skal forsvares. La gå at det ennå kan være vinterlige forhold, men en smak av vår er det i alle fall.

 

Etter hvert kommer også andre fugler og jeg kan igjen høre heiloens plystring over fjellviddene, men i fuglefjellene er det vårens lyder har sine første ankomst.

 

 

Sjøkaptein

En rask serie klikkelyder. Bortsett det og bølgeskvulpet er det nesten stille, kun en svak summing fra den elektriske motoren som langsomt tar oss nærmere. Litt nærmere nå, en ny serie klikk, fuglene dykker etter mat og dermed en liten pause før det hele gjentar seg. Altså en vanlig dag på jobben.

Ærfugl med fisk og tangsalat

Her i vinter fikk jeg spørsmål fra Øyvind Zahl Arntzen om jeg kunne kjøre fotobåten. Jo, selvfølgelig kunne jeg prøve det, og det har jo vist seg å være en interessant oppgave. Mange gjester fra inn- og utland har booket seg inn for å komme nærmere innpå fuglelivet i Vadsø havn. Ønsket for de fleste er å komme tett innpå for å fotografere, mens noen bare er fuglekikkere kun vil oppleve.

Og det å gi gjestene en opplevelse er trivelig. De store stjernene er stellerand og praktærfugl men både havelle og ærfugl er fine fugler. Som oftest får alle det de vil ha og er gjerne storfornøyde etterpå, men natur er nå engang natur. Det hender at fuglene noen dager er mer sky enn andre, og mot slutten av sesongen fikk ikke alle gleden av å se praktærfugl. Likevel, alle forstår at fuglene gjør som de vil.

Praktærfugl.

Hannen vil alle ha bilde av, men hunnen er også fin

Å kjøre innpå fuglene helt til de skremmes bort er ikke aktuelt. Da forstyrrer vi for mye, og de blir bare skye og enda vanskeligere å komme innpå neste gang. Jeg sier at jeg forsøker å komme så nær innpå som mulig, men det er opp til fuglene å bestemme de siste metrene. Ved å nærme oss stille og langsomt kommer vi stort sett på hyggelig fotohold. Og enkelte ganger svømmer de helt inntil båten. Altfor nær til å fotografere, men morsomt er det.

Fordelen med en slik fotobåt er at vi oppsøker fuglene i deres omgivelser, og i sine daglige gjøremål. De sover, krangler litt, kurtiserer og spiser. Ofte kommer de opp med skjell, krabber og annet småsnacks de finner på havbunnen.

Havelle

Så denne vinteren har jeg fulgt livet i havna på ekstra nært hold, og truffet mange hyggelige mennesker. Velkommen igjen neste år.

Stellerand med tang hengende på nebbet

 

Prakrærfugl

Ærfugl, med et krabbemåltid

 

Hornøya-workshop nr 2 - en oppsummering

I år ble det to workshoper på Hornøya. Så vidt jeg kan bedømme med bare brede smil og gode bilder.
Forresten, i år var det på grunn av ferdselsbegrensningene litt forkortet ute på øys, men med tillegg fotografering av stellerand og hare.

Gjennomlysning av lundenebb

De to workshopene hadde litt forskjellig tidsskjema, og erfaringene fra i år er noe som tas med i planleggingen til neste år. Målet er selvfølgelig at det skal bli enda bedre.

Men når det gjelder maten kjører vi samme opplegg som tidligere. Ingenting slår middagene fra Varangerkokken.

Skarven bygger bolig 

 

Lomvi

Datoene for neste år er 26-29 mars og 2-5 april. Det kan bli mulighet for en dag tillegg. Ikke helt ferdig planlagt ennå. Men her er det bare å melde sin interesse. Allerede er det flere som vil være med.


Takk til:
Stjørdal foto

Nikon

Varangerkokken

Vardø havn
Artnzen Arctic adventure
Hertz Vadsø
Vardø hotell

En og annen fugl var å se

Lunde

Lomvi

 

Toppskarv

 

Hornøya 2019

Da er den første av årets to workshop-er er gjennomført på Hornøya. Her kommer en liten oppsummering:

Alker

Denne gang var det ny samarbeidspartner, Stjørdal foto v/Kjetil Schjølberg. Kjetil er trivelig og løsningsorientert, så det fungerte helt utmerket. Han hadde også med endel snasne objektiver og kamera på utlån fra Nikon. Og godt var det. Allerede første dag hadde vi timevis med sluddbyger, noe som til slutt ga flere teler fuktproblemer. Utlånsobjektivene ble dermed redningen på dag to da flere objektiver måtte ligge til tørk. Takk!

Lomvi i hvitt

I og med de strenge ferdselsbegrensningene på Hornøya hadde vi også justert opplegget i forhold til tidligere. Torsdag – lørdag ved lunsj var vi ute på øya, deretter dro vi inn til Vadsø for fotografering fra fugleskjul i havna. Været gjorde at vi måtte droppe det på lørdag, men søndag lot det seg gjennomføre, så i alt 8 stk fikk prøve seg i skjulet. Med varierende resultat riktignok. De som ikke hadde dalt ned i skjul, fordrev tiden med harefotografering på Vadsøya. Harer var det nok av, men likevel ikke så lett å få gode bilder. Fikk noen erfaringer her som kan brukes til neste gang en litt større gruppe skal ut.

Forblåst skarv

Været er som kjent vanskelig å gjøre noe med. Det var til tider ganske frisk vind, og en stund lurte vi på om vi i det hele tatt skulle komme oss fra Hornøya. Det roet seg heldigvis til avreisetidspunktet, så akkurat den bekymringen var det ikke behov for, – forøvrig som de fleste andre bekymringer man måtte ha.

Tid for kurtisemating

Når det gjelder det luinariske så hadde vi også denne gang middag fra Varangerkokken. Bedre turmat finnes ikke, og jeg er hundre prosent sikker på at ingen har bedre mat ute på Hornøya enn vi. Altså en uovertruffen kombinasjon, frisk natur, masse fugleliv og god mat. Og etter kaffen avsluttet vi kvelden med litt nordlys.

Etter kaffen

Takk til alle deltakerne for hyggelige dager. Fint at alle er positive i fohold til de endringer og eventuelle problemer som måtte komme på grunn av vær og andre uforutsette omstendigheter. 

Takk også til de som på sitt vis bidro til en vellykket workshop:

Stjørdal foto

Nikon

Varangerkokken

Vardø havn
Scandic Vadsø
Artnzen Arctic adventure
Hertz Vadsø

Lunder i motlys

Fluktbilder i sterk kuling - ikke enkelt

 

Hare hopp

 

Syn på skogen

Skog er egentlig ikke så helt lett å forholde seg til for oss som kommer fra de åpne vindpinte vidder. 

Her om dagen så tenkte jeg å ta meg en skogstur. Som tenkt så gjort. Ut i naturen og mot skogen bar det. Men.., hvordan skal jeg vite når jeg har kommet dit? Alt jeg fikk se var jo bare noen trær som sto i veien og stengte for utsikten. Hadde ikke trærne vært der, så kanskje jeg hadde sett skogen som forhåpentligvis lå der bortenfor trærne et sted. Jeg prøvde å litt til siden, først ene veien, og så andre veien. Men like lite hjalp det. Jeg så ikke noe mer, bare noen andre trær. Hvem i all verden har satt disse trærne fra seg akkurat der, tenkte jeg i mitt stille naive sinn. . Ikke så lett å forstå dette nei.

Uansett så gikk min plan om noen skogsbilder i vasken, for ikke å si "åt skogen". Kamera som jeg hadde tatt ut av sekken, optimistisk som jeg selvfølgelig var, fikk jeg bare legge ned igjen. Mulig jeg likevel kom borti utløserknappen noen ganger, for noen ble viss avbildet. Men ingen skog selvfølgelig.

Dessuten var det en ganske kald utflukt. Kanskje jeg like godt bare skulle holdt meg hjemme og nydt varmen fra den siste brune rest av vegetasjon i et klokkeformet glass. Hadde jeg sett mer da mon tro?

Tanker om tid

Jeg har fundert litt på dette med tid. På hva tid er rett og slett. Vi er vant til å si at tiden går, at tiden bare strømmer på, og at det som har hendt det er fortid og det som skal hende det er fremtid. Og jo, det har gått en del tid siden mitt siste blogginnlegg her. Eller, har det virkelig det?

Hva om tiden ikke er en strøm som vi bare flyter med, men om den bare er akkurat nå? Altså at tid egentlig ikke finnes. Vi har bare øyeblikket. Det vi kaller fortid er bare ideer om en tidligere handling som kun eksisterer i nåtid. Fremtiden finnes ikke, kun som ideer i nåtid om noe som ikke har hendt. Slike tanker fører med seg en del paradokser, som at du leser dette mens jeg skriver det. For jeg kan jo ikke ha skrevet i fortid når den ikke eksisterer?

Eller har tiden en retning, en pil som peker fra fortid mot fremtid, og nuet bare et punkt på denne linjen?

At det ikke finnes et absolutt nå er dette bildet mitt beste bevis på. Lukkeren var åpen i flere sekunder før den stengte seg igjen. Altså måtte det ha gått noe tid fra åpning til stengning. Den åpnet seg i det som var fortid når den stengte seg, og det som var foran kamera fikk tid til å bevege seg.
Hvis nå ikke alt var bare en ide som eksisterer kun akkurat nå da.

Et bilde ble det i alle fall.

Slutt på tiden

Timeglasset er en fin oppfinnelse. En av de beste som er gjort faktisk, og helt på høyde med hjulet. Timeglasset er gjort for de som vil følge med på tiden. Riktig følge med hvor fort, eller sakte, tiden går. For du må gjøre nettopp det, følge med. Du kan ikke bare ta en titt og så få informasjon om hvilken tid på døgnet det er. Nei, det timeglasset gir deg er et begrep om tid. Digitale klokker kan ikke måle seg med timeglasset på den måten. Det kan heller ikke tårnur, veggur, armbåndsur, bytur eller vekkerklokker. Jo forresten kanskje et veggur med en pendel som langsomt svinger, meditativt langsomt, sier tikk, takk, tikk, takk, tikk... Den bevegelsen kan du fordype deg i, se pendelen svinge, se tiden gå, tikk, takk, tikk... Tenke, drømme, glemme et tikk men huske på takk, tikk, takk...

Men timeglasset. Når du snur glasset og sanden begynner å drysse ned så starter din tilmålte tid. En strøm av gylne korn faller gjennom glasset, bygger seg og danner en kjegle på bunnen av den nedre halvdelen. Først liten, men den blir større. Det er tiden som renner ut og legger seg til ro. Det er haugen av brukt tid som ikke kommer tilbake. Stunden som du har igjen minker i takt med sanden i den øvre delen.

Noen tanker kan være på sin plass. Hva har du gjort, hva kan du gjøre før sanden tar slutt? Drysset fortsetter, samme jevne strøm. Kanskje mister du konsentrasjonen, blir opptatt med noe annet sånn som du gjerne blir når du mister konsentrasjonen, og plutselig ser du hvor lite sand som er igjen. Drysset fortsetter i samme takt. I midten av sanden dannes en fordypning, den blir større og større, nesten som en malstrøm, et svart hull hvor sand og tid suges ned og bare blir borte. Noen få korn er igjen, og til sist ser du det aller siste kornet som faller ned, legger seg stille til rette og tiden tar slutt. Ikke noe igjen, bare stillhet og tomrom.

Hva mer kan du gjøre da?

Mørketid, en tid

som har sin ende