Minner fra 2011

Når et år går mot slutten får jeg alltid litt blandede følelser, en blanding av nostalgi og forventning. Og dessuten lurer alltid på hvordan det gamle året kunne gå så fort, og hvordan det kan ha seg at jeg ikke fikk tid til det jeg skulle gjort.



I det nostalgiske lunet så kan jeg ta en titt tilbake og glede meg over det jeg tross alt har fått oppleve. Det kan være noe så lite som en stille stund ved et lite tjern, der jeg lå i lyngen, koste meg i solbakken og lyttet til stillheten.

Skjønt helt stille var det ikke. Over vannflaten summet det i mygg og andre insekter. Også ørreten hadde lagt merke til det. Derfor ble stillheten brutt av ennå en lyd, og det var utallige plask når fisken forsynte seg i matfatet. Her gjaldt det å svelge unna mens maten fantes. I løpet av et par uker ville overfloden ta slutt og ørreten må gå på sparebluss frem til neste sommer.

Sneugle som mobbeoffer

Jeg vet ikke om sneugla er av de smarteste fuglene på planeten. Antakelig ikke. Til og med haren og rypa har skjønt at det å ha hvit drakt om sommeren ikke er så smart. Men sneugla, nei den holder på sitt. Hvitt og elegant skal det være. Da få det heller gå som det går når den sitter der på vidda som et tent adventslys, synlig for hvem som helst. Også for mobberne. Den som trodde at alle hadde sin plass og var vel forlikte i naturen får tro om igjen. Fjelljoen liker iallefall tydeligvis ikke den adskillig større sneugla som sitter der så hvit og fin. Eller kanskje joen bare har et stort ego og tror den er størst og sterkest? Eller misunnelig?

Her har fjelljoen sett seg ut sitt mobbeoffer, og slår til. Om ikke som lyn fra klar himmel, så iallfall som jo fra skyene.

Ut med klørne og litt rusking i hodefjørene. Sånn ja!

Og lykkes man ikke første gang så kan man forsøke på nytt.

Her har sneugla fått nok og drar sin kos. Men hjelper det. Neida. Den langt mer grasiøse fjelljoen kan da mobbe litt i lufta også. 



Og et ord til slutt: Jada, jeg vet at den tekniske kvaliteten ikke er på topp. Men situasjonen og opplevelsen var det!

I mangel på frost

Det finnes sikkert noen degenererte sjeler som er glad for at været er som det er om dagen. Mildt, vått og ekkelt er det. Ikke brukanes til noenting. Hvor er den gode gamle kalde vinteren? Ikke her hvor jeg er iallefall.

Ja, det er så mildt at man ikke kan fyre i ovnen engang. Og om man gjør det så blir det fort så varmt inne at dører og vinduer må opp. Den eneste som blir glad for det er kråka. Nei, da legger jeg ved et bilde fra de riktig kalde gode gamle dager, da frost virkelig var frost. Selv inne i stua var det mange blå, og til tross for intens fyring nådde ikke varmen engang til utsida av ovnen. Det var da vi finnmarkinger kokte kald kaffe og var fornøyd med det. Nå derimot ...

Nye horisonter

Horisonten nær deg kjenner du, men det er likevel spennede å se ut mot den og forsøke å se bortenfor. Enten kan du drømme eller bygge dine visjoner på viten. Men hva som eksakt befinner seg der ute vet du ikke før du har sett det. Og kommer du til horisonten så finnes det alltid en ny.

Fremtiden er nå

lengtende kvinneglimt
ut av vindu
mot grove never
mot små grønne knær
varme av junisol
ga glede
dagene var lyse
var en drøm
om hjem
og en fremtid
som forsvant

Lysglimt i cognac

Ja, nå synger det på siste verset. Med sola altså, forhåpentligvis ikke med undertegnede.

Vel, kanskje egentlig ikke med sola heller, den har sånn grovt regnet ennå 5 milliarder år og gå på. Sånn sett kan man jo si at både sola og jeg er midt i våre livssykler og i vår beste alder. Det som synger på siste verset er sola fra mitt ståsted i Varanger. Her er det lite håp om å bli solbrun i de nærmeste to månedene.



Nei, brunfargen her i nord kommer nå mest fra brennevinet likevel. Noe godt fatlagret liver opp de tunge stunder i mørketiden. Som kjent er vi jo gode på å ty til denslags nord for moralsirkelen. Det gjelder bare å klare å komme seg ut av tåka når sola er tilbake i januar en gang. Klarer vi det? Den som har lever får se.

I mellomtiden er det bare å knipe igjen det ene øyet, kikke gjennom kånnjakkglasset mot parafinlampa, skvulpe litt, og så blir vel inntrykket omtrent sånn som over. Ihvertfall om  du forsøker ved åtte glass.

Drikking i Russland

St. Petersburg, Fredag formiddag kl 10.45
Jeg går langs en kanal forbi en at de fantastisk flotte kirker i den russiske storbyen. Utsikten er fin, og jeg tar opp mobiltelefonen fra innerlomma for å fotografere. Mot meg kommer en velkledd mann i frakk og bærende på en dokumentmappe. Har stopper opp noen meter fra meg, setter ned dokumentmappa og tar seg til innerlomma. Også en som vil fotografere tenker jeg, men stor blir min forbauselse når han drar frem en flaske. Og her snakker vi ikke vann, men atskillig sterkere saker. Med synlig forventning åpner han den. Tar deretter noen store slurker, og sukker med velbehag. Deretter forsvinner flaska på innerlomma, han tar opp dukumentmappa ser på meg og går videre. Jeg står lettere overrasket tilbake.

Men alkoholbruken i nabolandet bør ikke overraske. Jeg husker mine første besøk i offisiellt ærend på begynnelsen av 90-tallet. Før arbeidet i det hele tatt skulle begynne på morgenen skulle vi skåle for godt møte, så i første pause var det for godt arbeid, deretter godt vennskap. Sånn gikk det slag i slag, eller glass i glass om man vil. Må innrømme at innen lunsj begynte svimmelheten å tilta. Tricket jeg lærte meg etterhvert var å hjelpe gartneren med å vanne blomsterpottene.

Husker også å ha kjørt med en drosjesjåfør som var så full at han ikke kunne prate. Men frem kom vi.

Nå virker dette å ha blitt bedre etterhvert, og under mitt siste besøk var det ikke noe alkohol servert. Jeg så hverken flasker eller glass blant noen av musilerne eller andre som var involvert. Hverken før eller etter konserten. For en lettelse!