Lysglimt i cognac

Ja, nå synger det på siste verset. Med sola altså, forhåpentligvis ikke med undertegnede.

Vel, kanskje egentlig ikke med sola heller, den har sånn grovt regnet ennå 5 milliarder år og gå på. Sånn sett kan man jo si at både sola og jeg er midt i våre livssykler og i vår beste alder. Det som synger på siste verset er sola fra mitt ståsted i Varanger. Her er det lite håp om å bli solbrun i de nærmeste to månedene.



Nei, brunfargen her i nord kommer nå mest fra brennevinet likevel. Noe godt fatlagret liver opp de tunge stunder i mørketiden. Som kjent er vi jo gode på å ty til denslags nord for moralsirkelen. Det gjelder bare å klare å komme seg ut av tåka når sola er tilbake i januar en gang. Klarer vi det? Den som har lever får se.

I mellomtiden er det bare å knipe igjen det ene øyet, kikke gjennom kånnjakkglasset mot parafinlampa, skvulpe litt, og så blir vel inntrykket omtrent sånn som over. Ihvertfall om  du forsøker ved åtte glass.