Hvor var nå?

Mennesket er lettlurt. Du tror kanskje at du sitter stille når du leser dette? Trodde du det så er også du lettlurt. Selv om du tror at du satt stille på samme sted når du leste forrige setning har du forflyttet deg. Du er aldri på samme sted. Ikke jeg heller for den del. Vi befinner oss på en jord som roterer, som beveger seg rundt en sol som går i bane rundt melkeveiens sentrum som roterer rundt sentrum i en galaksehop i et univers som ekspanderer. Ikke rart vi blir litt svimle av og til. Dessuten beveger vi oss i tiden, som aldri lar oss være på samme sted. Ikke et ørlite millisekund engang.

Vi er altså alle på farten enten vi sitter stille eller går. På vei. Mot noe? Kanskje mot noe så prosaisk som å handle en pakke melk et annet sted i tidrommet enn der melken var sist. Eller mot en fremtid som kan inneholde både drømmer, håp og usikkerhet. Eller kanskje noen av oss er på vei vekk fra noe, et sted vi ikke likte, et forhold som brast eller en fortid vi ikke blir kvitt. Om du synes fortiden forfølger deg får trøsten være at du allerede befinner deg langt borte fra den. Både i tid og rom.

Vi kan aldri bli der vi var, eller forbli der vi kommer. Tenk nå på at nå ikke er nå, men at nå var da og du kommer aldri tilbake der du var nå (nettopp altså).

Snurra min jord... Og imellomtiden så går vi: