Desert sunset

Her går man nedfor trappa på morgenen og det første som skjer er den venstre foten glir mot høyre og den høyre fortsetter ukontrollert rett frem og deretter opp i 140 graders vinkel til underlaget. Og resultatet av denne øvelsen? Joda, bakenden faller en dryg meter rett ned på en skinnende blank overflate som er våt og kald. Resten av kroppen følger etter og ryggsøylen trykkes like hårdt sammen som når en jagerpilot skyter seg ut i katapultsetet, deretter treffer bakhodet nevnte underlag og det dukker frem blinkende stjerner på den mørke overskyete himmelen.

I slike situasjoner ønsker man seg litt sand. Ikke bare litt, men ganske mye sand. Nok til å unngå å gli i alle fall. Sånn at det holder en stund.

Jorda er en forunderlig liten planet. Her går man og ønsker seg det som finnes i overflod andre steder. Jeg vet om et sted der det ikke bare er sand, men hauger av sand - hele fjell av sand. Mange fjell til og med. Ja lange fjellkjeder av sand. Og der er ikke engang underlaget blankt og kaldt og vått. Det er det tørt. Og varmt. Og behagelig. Hvorfor tilbringer jeg tiden liggende å se på morgenstjerner fra en kald isete gangvei, når jeg kan ha det behagelig og varmt og tørt Når jeg kan ligge å se opp mot en vakkerblå himmel og en kveldssol som rødmende forsvinner bak fjell av herlig strøsand? Dessuten er det fullstendig smertefritt. Og jeg slipper å tørke klærne etterpå.