Det var enklere før

Alt var liksom enklere før. I dag har ungdommen hundrevis av yrkesvalg Mange vet ikke hva de vil bli, har vanskelig for å velge mellom doktor, fotballspiller, fotomodell, turistguide og alt mulig annet. Og de er selvfølgelig redde for å velge feil, for da faller hele livet i grus. Men etter noen år skal de likevel bytte jobb, og da er det nye valg som kan bli feil. Før, når ungdom i Nord-Norge skulle velge så var det enklere å ta stilling; du ble enten fisker eller bonde. Andre muligheter fantes ikke. Og de fleste av oss slapp til og med å velge mellom de to, men ble fiskerbonde. Valget var for livet. Det var greit sånn.

Og lørdagsunderholdningen på TV, ja den var det eneste du kunne velge å se, og det så du. Enten du likte det eller ikke. Det var ikke andre kanaler eller internett eller noe annet. Og da hadde alle noe å snakke om i lunsjen på mandag fordi alle hadde sett det samme, og ingen likte det de hadde sett. Så da kunne vi alle ha glede av å fortelle hverandre hvor dårlig det hadde vært. Nå har alle sett hver sin lørdagsunderholdning som de nesten likte. Og ikke kan du lenger klage i lunsjen fordi alle de andre har sett noe annet og vet ikke lenger hva du klager på.

Og kameraene før, de hadde to innstillinger. Skyet eller sol, og det var ikke noe problem å velge for du så opp på himmelen og så at enten var det skyet eller så var det sol. Og uansett hva du valgte så betydde det ikke noe særlig likevel.
Nå derimot...

Jeg vet ikke om jeg helt henger med lenger når jeg noen ganger synes at det enkle er godt nok.

 

 

Desert sunset

Her går man nedfor trappa på morgenen og det første som skjer er den venstre foten glir mot høyre og den høyre fortsetter ukontrollert rett frem og deretter opp i 140 graders vinkel til underlaget. Og resultatet av denne øvelsen? Joda, bakenden faller en dryg meter rett ned på en skinnende blank overflate som er våt og kald. Resten av kroppen følger etter og ryggsøylen trykkes like hårdt sammen som når en jagerpilot skyter seg ut i katapultsetet, deretter treffer bakhodet nevnte underlag og det dukker frem blinkende stjerner på den mørke overskyete himmelen.

I slike situasjoner ønsker man seg litt sand. Ikke bare litt, men ganske mye sand. Nok til å unngå å gli i alle fall. Sånn at det holder en stund.

Jorda er en forunderlig liten planet. Her går man og ønsker seg det som finnes i overflod andre steder. Jeg vet om et sted der det ikke bare er sand, men hauger av sand - hele fjell av sand. Mange fjell til og med. Ja lange fjellkjeder av sand. Og der er ikke engang underlaget blankt og kaldt og vått. Det er det tørt. Og varmt. Og behagelig. Hvorfor tilbringer jeg tiden liggende å se på morgenstjerner fra en kald isete gangvei, når jeg kan ha det behagelig og varmt og tørt Når jeg kan ligge å se opp mot en vakkerblå himmel og en kveldssol som rødmende forsvinner bak fjell av herlig strøsand? Dessuten er det fullstendig smertefritt. Og jeg slipper å tørke klærne etterpå.

 

 

Er mørketiden blå?

 

Nok engang noen blå tanker, og denne gang går tankene til at det er et par dryge tiår siden jeg hadde min første fotoutstilling. Når jeg tenker tilbake på dengang så fikk jeg alltid spørsmål om hva jeg hadde gjort med bildene siden de var blå. Hadde jeg brukt noe slags blått filter? Når jeg så fortalte at det var selve lyset som var blått så ble folk meget skeptiske. Prøvde jeg å lure dem? Faktum var at ytterst få var seg bevisst at lyset hadde et blåskjær i mørketiden og når det skumrer. Og dette gjaldt til og med folk som hadde bodd under polarhimmelen hele sitt liv.

Dette har endret seg, uvisst av hvilken grunn. Jeg har likevel en mistanke om at gjennom fotografier så har folk blitt mer bevisst lyset og dets variasjoner. Nå er det noen som til og med vil kalle mørketiden for "blåfargetiden". Vel vel, dem om det. En spade er en spade uansett hva du kaller den, og jeg tror ikke de som synker ned i depresjoner i mørketiden får det lettere av den grunn. Kanskje tvert om. En blå tid for de blå tanker, kan det bli mer deprimerende? Og for turister høres nok polarnatt mer fasinerende ut enn bare det at det bare er vanlig et vanlig skumringslys som varer litt lenge.

For egen del så har jeg aldri funnet mørketiden deprimerende. Tvert om. Det er en spennende tid med muligheter og utfordringer som alle andre årstider. Mulighetene ser kanskje litt mørkere ut, det er så men engang kommer lyset tilbake. Og nå er det faktisk ganske snart.

 

Fotoworkshop på Hornøya

Har du lyst å oppleve sjøfugl på nært hold, og å få unike bilder i vinterlige omgivelser? I så fall bør du lese videre. For tredje gang ønsker Knut-Sverre Horn og undertegnede velkommen til tre dager med fugler, havsluft og friskt vær, opplevelser og hyggelig selskap på Norges østligste punkt. Og det er vel ikke helt feil at det kanskje også Norges beste sted for å fotografere sjøfugl.

Hornøya i Finnmark er nemlig verdensberømt for sitt yrende fugleliv. Noe av det som er spesiellt her er de mange artene og store mengdene sjøfugl, og det at de er så lette å komme innpå at du nærmest kan få dem på "klappehold". Dette gir selvsagt flotte fotomuligheter. Mange premierte bilder er nettopp herfra og til og tatt under vår workshop: http://knutsverrehorn.blogspot.no/2012/10/ny-1-plass-i-european-wildlife.html

 (Her tas vinnerbildet)

 
De fleste som besøker Hornøya kommer hit på sommeren. Men når vi legger workshopen såpass tidlig så er det helt andre forhold, og dermed også større sjanse for spesielle bilder.

 

I løpet av dagene vil vi dele av våre erfaringer. Du vil få en innføring i naturfoto generellt, om fugle og landskapsfoto, og tanker rundt det å skape gode bilder. Vi gir selvfølgelig også veiledning og tips under fotograferingen om hvordan du får de beste fuglebildene. På kveldstid blir det forelesning og bildevisning. Da ser vi også på dagens fotografiske resultater og gir veiledning. På dagtid er vi ute og fotograferer. Aktiviteten avpasses etter været. Vi forventer både storm og stille.

Også i år blir det to workshoper. Datoene er 21-24 mar og  4-7 april. Vi tar båt ut til Hornøya og bor på fyrstasjonen som vi vil ha for oss selv. Her foregår forelesningene, her lager vi mat og har sosialt samvær.

På denne tiden er det fremdeles mørkt på natten, så blir det klarvær er det også mulighet for nordlysfoto.

Det blir også mulighet for båttur rundt Hornøya og i Bussesundet. Her prøver vi å komme innpå de store flokkene av praktærfugl og stellerand. Men det blir også sjanser for å se en mengde annet fugleliv. (Værforbehold)

Workshopen koster kun kr. 4950,-. Dette inkluderer båttur og transport ut til øya, forelesninger, overnatting og mat. Reise til Vardø må du ordne selv, men vi kan selvsagt være behjelpelig med tips.

Bindende påmelding til Bjarne: bjarne@riesto.no eller 97147664

Her er det først til mølla prinsippet som gjelder, så ikke vent for lenge. Erfaringsmessig blir det fort fullt.

Her er noen flere linker med bilder fra workshopene:
http://knutsverrehorn.blogspot.no/2012/04/kaklende-jublende-stormende.html
http://knutsverrehorn.blogspot.no/2011/04/kan-vi-fastsla-en-gang-for-alle-som-en.html
http://bjarneriesto.blogspot.no/2012/04/rapport-fra-hornya.html
http://bjarneriesto.blogspot.no/2011/04/fra-hornya.html

Baby elephant walk

Ved årsskiftet så oppsummerte jeg fjoråret i et blogginnlegg, og konkluderte med at årstidenes gang var omtrent som andre år. For planetens del var det nok et ganske normalt år, muligens litt varmere, men for meg ble høsten lettere surrealistisk. Ja, for en som er vokst opp i nord, så er oktobertemperaturer på 38 grader (+ C) ikke hverdagskost. Faktisk så fikk jeg oppleve en ny vår dette året. Jeg dumpet plutselig ned i det sørlige Afrika, og tro det eller ei men det var det vår i oktober. Merkelig fenomen når man kommer fra vissent nedfallent løv og is på vannpyttene. Klimasjokk! (Og da snakker vi ikke om et samisk stedsnavn.)

I fremmede omgivelser så er det lett å føle seg litt bortkommen, og jo jeg var langt borte. Det forsto jeg da jeg så meg rundt. Hva så jeg? Jo reinflokkene var fraværende, men flokker av elefanter ruslet rundt i skogen og på slettene. Store ører, tenner og lang nese hadde de også. Elefantsjokk! (Nei, ikke et stedsnavn nå heller.)

Vel vel, jeg fikk nå tatt en titt på disse store dyrene. Da viste det seg at det ikke bare finnes store elefanter, men også små. Faktisk veldig små elefanter, iallefall når jeg sammenliknet med de riktig store. Som lite barn husker jeg at de store gutta kunne virke skremmende av og til. Kanskje kan det være sånn for elefanter også? At de små ikke er riktig trygg for de store. Da kan det være godt å ha mamma i nærheten om man behøver litt trygghet.

Eller er så at om små elefanter føler seg utrygge, f.eks. hvis en fremmed familie med oprørske tenåringer kommer, så er det greit å ha en hel familie med store voksne å søke seg inn blant? Der kan den lille føle seg  trygg bak en skog av store tykke elefanbein.

 

Uansett, går de andre så er det nok best å følge etter om man føler seg liten og litt alene.

Et lite skritt for en elefant, 

... et stort steg for en liten elefant.

Hvor var nå?

Mennesket er lettlurt. Du tror kanskje at du sitter stille når du leser dette? Trodde du det så er også du lettlurt. Selv om du tror at du satt stille på samme sted når du leste forrige setning har du forflyttet deg. Du er aldri på samme sted. Ikke jeg heller for den del. Vi befinner oss på en jord som roterer, som beveger seg rundt en sol som går i bane rundt melkeveiens sentrum som roterer rundt sentrum i en galaksehop i et univers som ekspanderer. Ikke rart vi blir litt svimle av og til. Dessuten beveger vi oss i tiden, som aldri lar oss være på samme sted. Ikke et ørlite millisekund engang.

Vi er altså alle på farten enten vi sitter stille eller går. På vei. Mot noe? Kanskje mot noe så prosaisk som å handle en pakke melk et annet sted i tidrommet enn der melken var sist. Eller mot en fremtid som kan inneholde både drømmer, håp og usikkerhet. Eller kanskje noen av oss er på vei vekk fra noe, et sted vi ikke likte, et forhold som brast eller en fortid vi ikke blir kvitt. Om du synes fortiden forfølger deg får trøsten være at du allerede befinner deg langt borte fra den. Både i tid og rom.

Vi kan aldri bli der vi var, eller forbli der vi kommer. Tenk nå på at nå ikke er nå, men at nå var da og du kommer aldri tilbake der du var nå (nettopp altså).

Snurra min jord... Og imellomtiden så går vi:

 

 

 

 

 

Oppsummering

Et årsskifte er vanligvis tid for oppsummering og kavalkader over det forgangne. Vel, da får jeg også hive meg på bølgen og ta en oppsummering:

 

En gjennomgang av bildene mine viser at det forrige året, altså 2012, begynte med vinter. Deretter fulgte vår, sommer og høst. Altså ganske likt endel år jeg har opplevd tidligere. Merkelig det der hvor like årene er. Og de blir bare likere og likere. Foruten de som er ulike da, men det skal jeg komme tilbake til.

 

 

 

 

 

 

 

Og har du klart å lide deg gjennom bildene og kommet så langt som hit så ønsker jeg deg et godt nytt år.