Årets mørkeste dag

Årets mørkeste dag falt i år på den 22 des - Vintersolverv.

Om man nå kan se sola da. Det var selvfølgelig ikke mulig ved Varangerfjorden. Litt lysning i skydekket var det tross alt, men ellers er det skumringen som dominerer. Ingen grunn til å la være å fotografere likevel. Så lenge det er lys er det liv.




Og som alltid er det noen nede i fjæra som må jobbe for føden, selv på den mørkeste dag. Her er en som finner seg en saftig og mettende fjæramakk:



Da gjelder det å stikke unna før noen andre ser den:



Oops, for sent. Tydeligvis lettere å stjele fra andre enn å finne maten selv:

Hvordan det gikk vet jeg ikke. De ble borte i mørket.

Ny skygge

Det nærmer seg vintersolverv. mørket dominerer, men i sør ligger det fortsatt en lysrand på himmelen. Lyset speiler seg så vakkert på den våte sandstranden, men noen skygger er det som rører seg der nede i lysskimmeret.


Hvileløst frem og tilbake på ivrig søken etter mat for å klare seg i kulden og vinden.

Skyggespill

Det finnes noen som alltid holder ut. Uansett. På denne årstiden går livet i fjæra ubemerket forbi for de fleste av oss. Vi har stort sett nok med å holde oss våkne i mørketiden, men der nede i flomålet er det et livlig fugleliv. Ser du nøye etter er det noen skygger som springer frem og tilbake - uansett kulde og vind, og tilsynelatende fornøyd med forholdene som tilbys. Så lenge det er mat er det liv, og bare det er litt halvmørke er det også fotomuligheter.

Lys i horisonten

Mørketid. Smak litt på ordet. Høres det ikke litt dystert ut? Den tid da lyset i livet er borte og alt er bare mørkt og trist. Når du står opp om morgenen og går på jobb er det svart ute. Samme elendigheten er det når du skal hjem igjen. Jobben er selvsagt jævlig den og. Alle går rundt og famler i mørket. Går inn i dørkarmer og kolliderer med haverandre på gata. Til og med lyspærene er mørke i mørketida.
Mørket tar tak og lurer seg inn i sinnet på alle som bor her i nord. Mørketid - høysesong for depresjoner og mer eller mindre naturlige dødsfall. Da er det ikke noe merkelig i at det også er høysesong for fyllekalas, vold, incest og flytteplaner sørover. Like avskyelig alt sammen.

Men, jeg har fått en åpenbaring. Langt der borte i horisonten et sted finnes det noe som heter lys. Det låter utrolig, men jeg har sett det selv. Om du ikke tror meg så se bare på bildene. Lyset er der - selv i mørketida. Problemet er bare at for å nå lyset må man kunne gå på vannet. Hvem av oss kan det?

Ny fotobok

Da er min nye bok nettopp kommet fra trykkeriet. Jeg var selvsagt spent på om det så bra ut, og det gjorde det så absolutt. Heldigvis! :)

Som tittelen sier er temaet denne gang landskapet rundt Varangerfjorden. Hovedelementet i boka er fotografier og her er bilder fra alle årstider. De vakre bildene er selvsagt med, men verden er ikke bare vakker. Klimaet er tøft, det kan være kaldt og mørkt. Det tøffe og for mange ufyselige, værhårde Varanger får også sin plass.

I tekstdelen presenterer jeg noen mennesker som har en tilknytning til naturen på et eller annet vis, og som får fortelle sin historie. Det er også en innføring i Varangers historie og fugleliv.

Offisiell lansering blir i morgen, torsdag 2.desember. Så gjelder det å få den distribuert til forhandlere. Om du vil kjøpe boka direkte fra meg vil det være hyggelig. Da får du i tillegg en håndskrevet signatur på kjøpet. :) Send meg i så fall en mail.
Prisen for boka er kr. 349,-

Før mørketiden

Mørketiden har forlengst senket seg over det nordligste Norge, også kalt Finnmark.
Men, det er nå bare et par måneder til sola er tilbake, så ingen grunn til bekymring. Lav høstsol gir fint lys, og før den forsvant for i år fikk jeg da gjort unna noen bilder. Et par av dem kan sees nedenfor.

Flygende tallerkener

At flygende tallerkener eksisterer er det vel knapt noen tvil om lengre. Det er så mange sikre bevis og troverdige historier fra de som har blitt bortført, at tvile gjør bare de uopplyste som lever i skyggenes dal. Bare tenk på universet og se for deg den uendelige mengden av planeter som finnes det ute hvor det bare syder av intelligent liv. Klart at ungdommen der ute trenger noe å more seg med.

En mørk kveld tyvlåner de derfor pappas lille UFO-tallerken (såkalt flygende tefat) og reiser i 25-30 millioner år før de kommer til jorda. Målet er selvsagt å skremme noen avsidesliggende bønder. Eller bortføre et psykiatrisk tilfelle som senere kan fortelle sin historie uten å bli trodd, og dermed på nytt bli innelåst for vrangforestillinger. Deretter kan de reise hjem med en god latter bare for å notta surmaget kjeft fra søsknenes fjerne etterkommere fordi de har vært så lenge borte og brukt opp halve galaksens enegireserver. Typisk intergalaktisk tenåringsmoro spør du meg.

Jorda er simpelthen blitt en lekeplass for bortskjemte grøønne tenåringer med store øyne, og ryktet der ute om lettskremte jordboere sprer seg med lysets hastighet. Her er noen bilder med sikre bevis på all UFO-aktiviteten vi opplever nå om dagen. Enkelte skeptikere vil selvsagt hevde at det ser ut som kondensstriper etter fly. Ser ut som ja. Hva det egentlig er vet vi jo alle. Jeg så iallefall ingen fly da jeg tok disse bildene. Plutselig var bare stripene der mens jeg gjorde noe helt annet. Alarm? Ja, og det på vegne av vanvittig mange.

Svarte hull

Svarte hull er ganske vanlige rundt omkring i universet, men få om noen har sett dem. Det Det er liksom det som er poenget med svarte hull. De er svarte og dermed usynlige. Jeg har sett noen svarte hull, men egentlig er jo det omkring jeg har sett - og så er det noe svart som man ikke ser. Det er det samme som med smultringer. Det er det som er rundt som er poenget. Ikke hullet i midten.
Riktignok er det ikke hullene der ute i universet jeg har fått øye på. Jeg måtte se ned for å finne svarte hull, og da fant jeg til og med flere. Samme regel gjelder for disse som for de mange lysår borte: Kom ikke for nær. Du kan falle ned i det - og ikke komme ut. Da stopper tiden. I allefall for deg. Man får nøye seg med et bilde.

Det er høst og nå som naturen visner og går i dvale er det på tide å puste liv i bloggen. Den har lidd en sørgelig sjebne i den senere tid. Rett og slett nedprioritert er vel ordet.

Høsten er langt fremskreden i Finnmark og vi har hatt en smak av vinter allerede. I skrivende stund regner det, og sneen som falt i går har gått samme vei som sneen fra i fjor. Her er noen ferske bilder fra helgen da det var hvitt og fint.

Kajak og gammelt telt.

Årets padletur foregikk i Stockholms skjærgård. Vi leide kajak ute på øya Möja og padlet videre ut i naturreservatet som består av en masse øyer og skjær. Den varme sommeren ga godt håp om om fint vær, og det gjaldt iallefall for første dagen og kvelden som er avbildet under.

Men, som den skarpe observatør nok kan se av skyene i det første bildet så er det en endring på vei. Et slitt telt fra 70-tallet viste seg kanskje å ikke være ideell utrustning for natta. Stiv kuling og heftig slagregn gjorde underverker med den gamle teltduken. Vi fikk erfare at klær og soveposer har meget gode egenskaper når det gjelder å trekke til seg vann som renner over et teltgulv. Ingen grunn til å klage over det altså. Ved litt eksperimentering så fant vi også ut at ved å legge seg i fosterstilling midt i teltet var det nesten mulig å unngå kontakt med den våte teltduken som hang i en vakker bue over gulvet.

Heldigvis får jeg vel si så klarnet det opp etter frokost. Sol og vind var like effektivt som et 2500W tørkeskap. Riktignok er det ikke like mye flått i tørkeskapet som i grenene der soveposene hang, men pytt pytt.... Flått er iallefall mindre enn Finnmarksmygg.

Varangerfestivalen. siste dag

Noen glimt fra lørdagens konserter:

Steinar Raknes Kvartett. Vakkert og melodiøst.

Bird with strings. Charlie "Bird" Parkers arrangement for strykere. Vakre jazzmelodier i en litt uvanlig innpakning skapte balsam for øret. Men, flere burde kjent sin besøkelsestid og dermed fått en god konsertopplevelse.

Bjørn Berge. Mann og gitar. Blues slik blues skal fremføres. Har hørt Bjørn Berge før, men ble likevel positivt ovverrasket.

Daniel Herskedal. Dette var for de spesiellt intereserte. Spesiell musikk med langt mellom melodilinjene for å si det sånn. Men, det var faktisk fasinerende.

Demi Evans & Loose Ends. Dame med "trøkk" backet opp av lokale blueshelter. Festivalavslutning med høy partyfaktor.

Til sist vil jeg komme med en oppfordring til publikum - og folk i Vadsø generellt. Våg å utfordre deg selv ved å gå på en konsert du ikke aner hva er. Noen av de beste konsertene denne festivalen var samtidig de med minst besøk. Joda, jeg forstår at dere vil høre Kari Bremnes. Det ville jeg også, men det finnes så mye annet. Jeg tror ikke min smak er så spesiell at ikke flere ville ha likt det samme som jeg fikk høre. Fantastiske opplevelser kan ligge i det ukjente. Skulle det være så galt at du likevel ikke liker det du hører. Ikke trekk ned rullegardina og gå etter en låt eller to. Ta utfordringen - gi deg selv og musikken en sjanse. Kanskje er det noe der likevel. Etterpå kan du si til deg selv: "I dag utfordret meg selv, og jeg har fått en opplevelse jeg ellers ikke ville fått."

Varangerfestivalen, dag 3

Noen utdrag fra fredagens konserter:

Karin Krog/Vadsø storband/fesivalkoret. Stemmen til dama er forbausende bra, men vel ikke helt som i gamle dager. En hyggelig konsert ble det likevel med god innsats fra lokale sangere og musikere.

Solveig Slettahjell. Fine melodier, dynamisk lydbilde, sjarmerende fremføring og god stemme. Hva mer kan man egentlig forlange?

Zazz. Sør-Afrika møter Norge. Spennende musikk med herlige rytmer.

Dag Arnesen Trio. Kjente melodier og folketoner i pakket inn i jazzens toner og rytmer. Spennende og vakkert. En av de gode konsertene som dessverre ikke får så stort publikum.

Chris Thompson & Mads Eriksen band with Steve Stroud. I og for seg hyggelig å høre noe av Mannfred Mann soundet fra ungdommen, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg synes det er noe patetisk når gamle rockere forsøker å kjøre samme showet som for 40 år siden. Ta alderen med fatning, sier nå jeg. Dessuten alt for høyt. - for mine ører iallefall.

Til sist en liten oppfordring til andre som fotograferer på konsert:

Tenk på at det overfor musikere og publikum kan synes respektløst å fyre løs i de aller mest vare partiene. Det er ikke morsomt når lukkeren slamrer tsjakk, tsjakk, tsjakk høres utover hele salen. Om mulig så vent gjerne til volumet er høyere. Skru gjerne også av alle generende pipelyder i kamera.

Varangerfestivalen, dag 2

Kari Bremnes. Fullt hus og stormende jubel. Kari Bremnes leverer alltid, og så også denne gang. En flott konsert med mange av favorittene.

Hallgeir, Nancy & Link. Finnmarksband som låt meget bra, skjønt potensialet er større. Opticom er ikke noe godt lokale for denne type musikk.

Adjágas. Kanskje ikke helt den type joik jeg foretrekker, men jeg koste meg likevel så lenge jeg var der.

Baskery. Ble positivt overrasket av dette svenske jentebandet. Frisk og feiende musikk.

Mats Eilertsen Quartet. Ikke helt etter min smak dette heller. Savnet melodilinjer som utgangspunkt for musikken. Men, kanskje det kom når jeg var gått.

Varangerfestivalen åpnet

Varangerfestivalen 2010 er i gang. 4 dager med konserter og folkeliv ved Varangerfjorden. Her er fra onsdagens program.

Åpningskonsert med Tomas Stanko Quintet. Virtoust og stemningsfullt. En verdig start for en jazzfestival.

No Border Orchestra. Dyktige musikere, interesant instrumentering og musikk i ulike stilarter ga en meget bra konsertopplevelse.

Big Rooney & The Doghouse. Høy lyd. Ikke like bra i mine ører som de andre konsertene, men dette har nok også sitt publikum.

Anna Christofferson & Steve Dobrogosz. Vakkert, virtoust, vart og stemningsfullt. Mer av dette hører jeg gjerne. Bare så synd at ikke flere hadde funnet veien hit.

Higgs partikkel og en gammel strand

Fysikerne jobber hardt. I lang tid har de gravd tunneller langt nede i fjellet i et forsøk på å finne Higgs partikkel. Hallo, sier nå jeg. Om nå Higgs, som jo nå er en gammel mann, har mistet sin partikkel så ligger den sikkert ikke langt nede i fjellet. Hvordan i all verden skulle den nå ha havnet der? Partikkel er jo en slags støv eller sandkorn, og den har vel falt ut av lomma, om han ikke rotet den bort i papirene sine. Det er det er vel mye mer sansynlig å finne partikkelen liggende på en gammel strand. Denne stranden kunne være et godt sted å begynne letingen, skjønt jeg vet nå ikke om Higgs var her da han oppdaget at han manglet en partikkel.

Dette her er iallefall gammel havbunn, siden en strand og nå ligger det langt fra havet. Bakken er dekket med gamle skjell og skalldyr. Dagens strandlinje er langt unna, ca 500m bak høydene i bakgrunnen. Fasinerende å gå her på fortidens havbunn, ta opp skjell - og det uten at havet er å se noe sted. Skjellene kan kanskje være et par tusen år gamle og på denne sletten ligger de ennå fremme i dagen. Antakelig er det vinden som holder sletten ren og hindrer overgroing.

Kanskje denne gamle havbunnssletten er det såkalte Higgs-feltet? Og da må jo bare partikkelen være her. Ikke sant...