Ny workshop på Hornøya

Nok en gang blir det workshop på Hornøya. Om du har lyst til å få spesielle bilder av sjøfugl i vinterlige omgivelser så blir det nå en ny mulighet. Knut-Sverre Horn og undertegnede ønsker velkommen til tre dager med masse fugler, frisk havluft, friskt vær, spennende opplevelser og hyggelig selskap på Norges østligste punkt. Hornøya. Denne øya ut mot Barentshavet må vel sies å være Norges beste sted for å fotografere sjøfugl.

Hornøya i Finnmark er nemlig verdensberømt for sitt yrende fugleliv. Noe av det som er spesielt her er de mange artene og store mengdene sjøfugl. Her har hekkebestandene holdt seg mer stabil enn på mange andre fuglefjell hvor fuglene virkelig sliter. Fuglene er også lette å komme innpå her. Dette gir selvsagt flotte fotomuligheter. Mange premierte bilder er nettopp herfra og til og tatt under vår workshop. Et eksempel er dette: http://knutsverrehorn.blogspot.no/2012/10/ny-1-plass-i-european-wildlife.html

De fleste som besøker Hornøya kommer hit på sommeren. Men når vi legger workshopen såpass tidlig så er det gjerne vinterlige forhold, og dermed også større sjanse for de litt mer spesielle bildene.

I løpet av workshopen som varer fra torsdag til søndag vil vi dele av våre erfaringer. Du vil få informasjon om fuglelivet på øya og tips om hvor og hvordan du bør gå frem for gode bilder. Og selvfølgelig litt om fugle- og landskapsfoto generelt, og tanker rundt det å skape gode bilder. Hvis du ønsker det gir vi selvfølgelig også veiledning og tips under fotograferingen om hvordan du får de beste fuglebildene. På kveldstid blir det bildevisninger og hyggelig prat. Da ser vi også på dagens fotografiske resultater og du kan få tilbakemeldinger både fra oss og de andre deltakerne om du ønsker. Eller du kan utnytte det sene kveldslyset om du ønsker det. På dagtid er vi ute og fotograferer. Aktiviteten avpasses etter været. Vi forventer både storm og stille.

I 2016 planlegger vi  faktiak to workshops. Datoene er 17-20 mars og 31 mars - 3 april. Vi tar båt ut til Hornøya og bor på fyrstasjonen som blir vår base. På denne tiden er det fremdeles mørkt på natten, så blir det klarvær er det også mulighet for nordlysfoto.

Det blir også mulighet for båttur rundt Hornøya og i Bussesundet. Her prøver vi å komme innpå de store flokkene av praktærfugl og stellerand. Men det blir også sjanser for å se en mengde annet fugleliv. (Værforbehold)

Workshopen koster kun kr. 4990,-. Dette inkluderer båttur og transport ut til øya, bildevisninger, overnatting og mat. Reise til Vardø må du ordne selv, men vi kan selvsagt være behjelpelig med tips.

Bindende påmelding til Bjarne: bjarne@riesto.no eller 97147664

 

Her er det først til mølla prinsippet som gjelder, så ikke vent for lenge. Erfaringsmessig blir det fullt.

 

 

Her er noen flere linker med bilder fra tidligere workshops:

http://bjarneriesto.blogspot.no/2014/04/rapport-fra-hornya-2014.html

http://bjarneriesto.blogspot.no/2014/04/stormfullt-pa-hornya.html

http://bjarneriesto.blogspot.se/2013/04/hornya-del-2.html

http://bjarneriesto.blogspot.se/2013/03/hornya-i-vinden.html

http://knutsverrehorn.blogspot.se/2013/04/toppskarv-i-snvr.html

http://knutsverrehorn.blogspot.se/2013/04/flukt.html

http://knutsverrehorn.blogspot.se/2013/04/ravnens-skygge.html
http://knutsverrehorn.blogspot.no/2012/04/kaklende-jublende-stormende.html
http://knutsverrehorn.blogspot.no/2011/04/kan-vi-fastsla-en-gang-for-alle-som-en.html
http://bjarneriesto.blogspot.no/2012/04/rapport-fra-hornya.html
http://bjarneriesto.blogspot.no/2011/04/fra-hornya.html

Bortenfor Andes

Eplet faller ikke lang fra stammen, sier et gammelt ordtak. Unntaket må vel være om treet står i en bratt skråning. Nå vil jeg ikke sammenlikne meg med en nedfallsfrukt, eller påstå at jeg har rullet nedover, men jeg har nå vært langt fra utgangspunktet for å si det sånn. Langt nedpå kloden og bakom Andes sett herfra.

På den andre siden av fjellene

Det å komme til nye steder er jo alltid spennende, enten jeg vet hva som venter eller ikke. Noen overraskelser blir det gjerne. Noe går ikke helt som planlagt, men på den annen side kan nye muligheter oppstå.

Reiser jeg til fremmede land må det jo gjerne være en ørken i nærheten. Hva er ellers poenget med å reise? Det er jo så populært å reise strandferie nå for tiden, og større strand enn i det nordlige Chile skal du lete lenge etter. Riktignok er den noe steinete og kupert, det må sies. Men på en strand mer enn 1000 kilometer lang og 200 kilometer bred bør det gå an å finne plass til en parasoll. Om man nå tar med seg slikt da.

Solnedgang i Atacama-ørkenen.

Chilensk rev. Antakelig ikke så tungpustet som vi var 4 kilometer over havnivå.

Solnedgang 4000 moh

Jeg skrev vi lengre opp. Jeg reiste selvsagt ikke alene. Her er Gunilla som inspiserer VLT (Very Large Telescope) på Cerro Paranal. Noen større?

Stillehavet. En bløff på linje med Grønland.

Antofagasta

Tanker om tiden

Tidsklemma, tidsjaget, for mye travelhet og for mye stress - mange har problemer med tiden og det virker som om det er et ideal nå for tiden. Nå i sommersola kom jeg til å fundere litt over dette med tid. Tiden som går – eller gjør den nå det. Er det sikkert at den oppfatningen vi har av tid er den eneste riktige?

Går tiden, eller kan det være så at tiden står stille men vi beveger oss i tidrommet? Altså at tiden er den samme overalt, men når vi forflytter oss til et annet sted så er det vår persepsjon og ståsted i tidrommet som har endret seg og ikke tiden.

Livet i syklus: Skjørbuksurten spirer, vokser, blomstrer og dør.

 

Tid kan jo tross alt oppfattes på ulike måter. I eldre tid hadde man gjerne den oppfatning at tiden var syklisk. Året med vekslingene mellom årstidene var en syklus, og hvert år så startet tiden på nytt. Eller syklene kunne være lengre. Mayaene hadde jo en kalendersyklus på flere tusen år. En ganske enkel og logisk forklaring av tid, men den har åpenbart sine svakheter.

Eller er tiden lineær som de fleste av oss oppfatter den? En jevn uforanderlig strøm hvor vi, jorda og universet eldes i jevn fart. Og som for noen av oss går litt for fort. Logisk ja, men også den forklaringen har åpenbare svakheter. La oss si at vi sender et romskip til en stjerne ikke så altfor langt unna med en fart på 20-30 ganger større enn lyshastigheten. Da vil romskipet komme tilbake før det har startet. Altså vil fremtiden være før nåtiden. Forklar det du!

Uansett så tenker vel ikke de fleste av oss så mye om hva tid er, men hvordan vi skal få mer ut av den. Det er så populært å si at vi har en så hektisk hverdag at tiden ikke strekker til. Altfor mye skal gjøres på den lille tiden vi tror vi har til rådighet. Da viser vi hvor vellykkede vi er som mennesker, vår status og vår verdi. Men hva er verdien i å være et menneske som glemmer å kjenne på å leve?

Og hva er den logiske løsningen på å ha for lite tid. Jo, ta deg mere tid! Rett og slett. Verden går ikke under om du ikke får gjort alt, - men kanskje du rett og sett får det bedre. Så mitt forslag nå i sommermåneden juli er å la humla suse. Les en bok gå en tur slapp av og kjenn på det å ha god tid. Enten du nå er inne i en sykel, lever lineært eller er forut for din tid.

PS

Og apropos det å la humla suse: Gjør nettopp det! Humlene sliter og vi er fullstendig avhengige av dem. Men mer om det en annen gang – kanskje når jeg har tid.

Humle som suser

En av de små

Ikke fugler er like i øyenfallende. Svømmesnipa er vel blant de som lever en litt anonym tilværelse. En liten tass som tilsynelatende nervøst svirrer rundt i sivkanten. Da er det lettere å få øye på og studere de større endene og svanene litt lengre ut, eller en majestetisk ørn som svever over det hele. Men, det finnes altså mer enn det du ser ved første øyekast. For eksempel svømmesniper.

 

Og når du må bruke litt tid og oppmerksomhet for å få øye på noe, kan det du oppdager være minst like interessant som det du ser ved første blikk.

Halvveis skjult inne i vegetasjonen og med myggfangsten i nebbet

Rundt og rundt. Nervøs? Neida, bevegelsen virvler opp smådyr og innsekter.

Nok er nok!

 

Vise hensyn eller ikke?

Jeg ser 2 fotografer snike seg mot en flokk polarsniper i fjæra. Litt etterpå kommer en tredje. De legger seg bak en steinmur 15-20 meter fra fuglene.
Etter et kvarters tid bestemmer jeg meg også for å ta noen bilder fra samme posisjon og slutter meg til selskapet. Da har tydeligvis minst en av de andre gått lei og ønsker å skremme opp fuglene får å få flokkbilder i lufta.
Han reiser seg litt opp og på engelsk sier han: Nå skal vi ha noen fluktbilder. Er dere klar karer?

Heldigvis rekker jeg å si at det er ikke slik man gjør det. Fuglene er her for å hvile.

Det faller tydeligvis ikke i helt god jord, og det kommer en kommentar om at noen skaper trøbbel her. Litt demonstrativt reiser også kompisen seg halvveis opp, men de snur seg og går uten å gjøre noe mer aktivt for å skremme fuglene.

Det har fått meg til å tenke litt. Er slike holdninger vanlige? Det vil si er det OK med vilje å gå inn for å skremme fugler eller dyr for å få de bildene man ønsker? Jeg mener nei. Hensynet til natur og dyreliv er viktigere enn å få knallgode bilder.
Noen ganger er man selvsagt uheldig og skremmer fuglene uten at det er intensjonen, men det er en annen sak.

Gjorde jeg rett i å  si fra?

En, to, mange

Før - og telefoner - og kaffe

Det slo meg at jeg husker hvordan ting var før - altså før nå. Og da kom jeg også til den innsikten at for å huske hvordan ting var før så må man ha levd en stund. Man må rett og slett ha levd når det var før for å huske det. Da er det lett å føle seg gammel, uten å være det. Samtidig innser du jo at de som ikke har levd før sikkert synes du er gammel fordi du jo har gjort nettopp det.

Det er ikke så at alt var bedre før, men mye var annerledes. Som dette med telefoner for eksempel. En gang var det ikke alle som hadde telefon. For å ringe så måtte du gå til naboen og låne telefonen der, og da pratet dere litt, og du fikk du jo gjerne en kopp kaffe, og så pratet dere litt til om vær og vind, fiskeprisene, om naboen på andre siden og mye annet. Og da du gikk derfra syntes du det hadde vært hyggelig og at du hadde en trivelig nabo som lot deg få ringe, men nettopp å ringe hadde du jo glemt fordi dere var så opptatt av å prate. Så måtte du gå en ny tur til naboen for å ringe, om du nå husket det denne gangen og dere ikke pratet dere bort igjen. Men da hadde du kanskje glemt hvem du skulle ringe, og hvis ikke kunne det i alle fall vente til neste dag. For tid hadde vi jo nok av før.

Så etter å ha stått på venteliste i lang tid fikk alle telefon og vi sluttet å prate med naboen, fordi vi heller pratet med noen som var langt borte - i telefonen. Men vi så naboen av og til.

Nå når det er nå og ikke lenger før så ser vi ikke naboen fordi vi er så veldig opptatt med å se hva andre gjør. Folk vi ikke kjenner, men som vi likevel er nære og gode venner med. Og så er det så mange av dem. Det tar så mye tid at kaffe hos naboen har vi ikke tid til. Vi har knapt tid til det hos oss selv. Ja kaffe er jo noe man nå til dags drikker når man springer for å nå hva det nå er man skal nå, og ikke har tid til noe som helst.

Har vi glemt at kaffe er noe som skal nytes? For at kaffe skal smake bra må du ha god tid, og kaffen skal ikke drikkes av papp men av en ordentlig kopp uten lokk. For da kjenner du duften, og duften er magi. Like viktig som smaken er den, og halve gleden med å drikke kaffe. Og når du fører koppen til munnen skal du trekke den dampende aromaen inn gjennom nesen, lukke øynene og ta deg god tid mens du langsomt super inn den hete væsken som sprer sine smaksstoffer og fører deg til en annen tid og et annet sted. Kanskje helt dit kaffen gror.

Finnes det virkelig noen som synes det er godt med et pappkrus lunken kaffe mens de springer over gata?

Selv landskapet så annerledes ut før i tiden. Nå derimot. Nå ser det slik ut.

Hornøya og verden - i svarthvitt

Noen ganger er det ikke så helt enkelt å får oversikt. Enten det nå gjelder utviklingen ute i verden, eller de nære ting. Det er så mye inntrykk, så mye som skjer og alt henger sammen på et innfløkt vis. Økonomien ute og her hjemme, forurensning, klima, krig, flyktningekatastrofer, bensinprisen og innholdet i fiskekakene på tallerkenen. Noen ganger blir det for mye. Rett og slett!

Da er det enklere å se verden i svart hvitt. Enten er det bra eller dårlig, rett eller galt. Ingen forstyrrende nyanser i det å ta stilling til samfunnet rundt oss. Da blir det også enklere å ta valg, enten det gjelder middagstallerkenen eller stilling til hvilket parti som skal få stemmen ved neste valg. Problemet er at når valget kun står mellom rett og galt så blir det som oftest galt. Uansett om det ser rett ut. Men enkelt er det. Og det er jo bra?

Derfor tenkte jeg at jeg skulle gjøre det litt enkelt for meg denne gangen. Også i naturen er det mye sammenheng som forstyrrer oversikten. Svart eller hvitt synes jeg høres greit ut, så da tenkte jeg at det måtte vel være en grei løsning for bildene. Men til min forskrekkelse så ser jeg jo at svarthvitt slett ikke er svart eller hvitt. Det er noen forstyrrende gråtoner der. Ja til og med noen andre toner som ikke er grå engang. Ja, ja, jeg får se om jeg kan gjøre enklere neste gang.

Krykkjeberget er verken svart eller hvitt...

men lomvien kan synes litt enklere sånn - inntil man tar en nærmere kikk.

Havelle mot lys himmel. Ikke så unyansert det heller,

men toppskarv burde være bankers. 

Ute i naturen er det alltid noe unaturlig som dukker opp. Helt naturlig.