tirsdag 9. februar 2016

En tilståelse

Hun har steget ned i badet, kroppen er fuktig, vannet skyller over henne. Hun har lagt seg ned, venter på meg, vi har lengtet etter hverandre.


Noen innrømmelser sitter langt inne, for noen av oss i alle fall. Ja for det er jo ikke så lett å innrømme å ha et forhold på si. Men, det er vel på tide at også jeg kommer ut av skapet og sier det som det er. At ja, det er en annen kvinne i livet mitt. Hun har vært der i mange år og jeg kan ikke gi slipp på henne. Ikke det at jeg besøker henne så ofte, ja, for det er alltid jeg som må komme til henne. Hun kommer aldri til meg. Men jeg kan ikke glemme, og må treffe henne nå og da. Om ikke annet så for å se hvordan hun har det.

Hun er tålmodig, og er glad når jeg kommer. Hun bare ligger der, venter kun på meg. Det er nå det jeg tror da. For jeg er jo mann, og som mann er jeg jo uimotståelig for kvinner. For det tror vi menn, at kvinnen kun venter på meg - mannen. Men, du vet aldri med kvinner. Vet aldri hva de egentlig tenker selv om de prater aldri så mye. Det er jo det vi menn synes  kvinner gjør, - prater mye altså. Men hun her, hun sier ikke stort. De som kjenner meg kan jo tenke at det må da passe utmerket. Og det gjør det jo åpenbart siden forholdet har vart så lenge. Da behøver ikke jeg å si så mye heller, og jeg er glad til. Det blir derfor ikke så mye verbal kommunikasjon mellom oss. Vi kommuniserer på et høyere plan. Jeg beundrer hennes linjer, visuelle kvaliteter og egenskaper som kvinne der hun strekker seg ut og blir kjærtegnet av det myke salte havvannet som smyger seg langs hennes runde, velutviklede former og kurver.


Hun er taus, men er likevel glad for mitt nærvær. Er hun kald, kan jeg tenke. Er hun ensom? Hva gjør hun når jeg ikke er der? Jeg vet ikke, for noen betroelser får jeg ikke. Hun er hard sånn. Men hun er min - og jeg hennes.
 



 
Selv om hun er min så deler jeg gjerne. Derfor er bildene er selvsagt til salgs. (Med unntak av de to siste)


4 kommentarer: