Penglukt

Hvordan lukter penger? Jeg ville kjenne litt god gammeldags penglukt, fant en 200 kroneseddel i lommeboka og holdt den opp mot nesa. Det luktet ikke spesielt mye. en aning skinn kanskje og muligvis en svak eim av gammelt papir eller trykksverte hvis jeg nå skulle insistere overfor meg selv på at det luktet noe. Samme resultat med de myntene jeg hadde, en svak skinnlukt, og muligvis noe annet, kanskje noe metallisk hvis jeg nå riktig skulle prøve å kjenne etter.

Lossearbeid, ca. 1990

Men en gang kunne vi lukte penger. Ja ikke som en hund som snuser etter trøfler altså, selv om enkelte sies å ha nese for penger. Vi fant dem ikke ved hjelp av nesa, men vi kunne lukte at de ble laget. Eller rettere sagt, kunne lukte at de kom, at folk fikk arbeid, at verdier ble skapt. Havluft, frisk loddeduft på kaia, måseskrik, kraner, bannskap på sunnmørsdialekt fra et styrhusvindu, varme, damp, mer bannskap (på kvensk denne gang), røyk og gulbrun tåke forvandlet seg til penger i arbeidernes lommer, til karameller til barna, til sigarlukt fra butikkeieren og kanskje til og med til sirlige håndskrevne tall i en bankbok - signert og med stempel.. Den lukta var ikke alltid god, penglukta altså. Den la seg som en fet seig tåke over folk og hus, festet seg til vinduer, klesvask, nylagt permanent mens hårrullene enda satt i, og skaffet mange husmødre både dobbelt arbeid og tredobbelt irritasjon.

Vadsø 1977

Lukte penger sier du, hvor da? De fleste av oss har mindre penger enn før. Ja noen av oss, de som har riktig mye penger, har aldri penger de kan lukte på. Er ikke det et paradoks når vi alle har mye mer rikdom enn før? De pengene vi har mindre av er fysiske penger, i lomma altså. Penger nå til dags er ikke klirrende mynt eller slitte sedler som har vært gjennom utallige hender og blitt byttet mot bleier, øl, en liten snekkerjobb, koteletter eller en drosjereise til polet. Nei, penger i dag er tall på en skjerm, pipelyder fra en kortautomat eller bare et lite elektronisk signal som vi verken ser eller hører, som går lynende fort og så blir borte - for alltid.

Så det er ikke noe rart vi aldri lukter penger mer. De blir aldri gamle nok til at det lukter av de. Omsetningen går for fort. Dessuten er det vel nye ferske sedler som lukter mest, men vi vil jo heller ha et kjapt anonymt pip fra en automat enn langsomt og høytidelig ta opp seddel etter seddel fra lommeboka når vi betaler for virkelig å vise at her er kar som kan gjøre opp for seg.

Noen ganger savner jeg penglukta, at omsetningen var langsom, at vinteren var vinter og at brune mynter kunne brenne i lomma til en syvåring som skulle til kiosken for å kjøpe ett- og toøres karameller. Barnelykke.
Nei, verden er ikke som før. Det har den aldri vært, og det blir den heller aldri.

Bildene er gamle. Fra den gang da det luktet. (Ja, altså, det var ikke bildene som luktet.)

 3 bilder fra Vadsø 2000/2001:

En tilståelse

Hun har steget ned i badet, kroppen er fuktig, vannet skyller over henne. Hun har lagt seg ned, venter på meg, vi har lengtet etter hverandre.

Noen innrømmelser sitter langt inne, for noen av oss i alle fall. Ja for det er jo ikke så lett å innrømme å ha et forhold på si. Men, det er vel på tide at også jeg kommer ut av skapet og sier det som det er. At ja, det er en annen kvinne i livet mitt. Hun har vært der i mange år og jeg kan ikke gi slipp på henne. Ikke det at jeg besøker henne så ofte, ja, for det er alltid jeg som må komme til henne. Hun kommer aldri til meg. Men jeg kan ikke glemme, og må treffe henne nå og da. Om ikke annet så for å se hvordan hun har det.

Hun er tålmodig, og er glad når jeg kommer. Hun bare ligger der, venter kun på meg. Det er nå det jeg tror da. For jeg er jo mann, og som mann er jeg jo uimotståelig for kvinner. For det tror vi menn, at kvinnen kun venter på meg - mannen. Men, du vet aldri med kvinner. Vet aldri hva de egentlig tenker selv om de prater aldri så mye. Det er jo det vi menn synes  kvinner gjør, - prater mye altså. Men hun her, hun sier ikke stort. De som kjenner meg kan jo tenke at det må da passe utmerket. Og det gjør det jo åpenbart siden forholdet har vart så lenge. Da behøver ikke jeg å si så mye heller, og jeg er glad til. Det blir derfor ikke så mye verbal kommunikasjon mellom oss. Vi kommuniserer på et høyere plan. Jeg beundrer hennes linjer, visuelle kvaliteter og egenskaper som kvinne der hun strekker seg ut og blir kjærtegnet av det myke salte havvannet som smyger seg langs hennes runde, velutviklede former og kurver.

Hun er taus, men er likevel glad for mitt nærvær. Er hun kald, kan jeg tenke. Er hun ensom? Hva gjør hun når jeg ikke er der? Jeg vet ikke, for noen betroelser får jeg ikke. Hun er hard sånn. Men hun er min - og jeg hennes.

 

 

Selv om hun er min så deler jeg gjerne. Derfor er bildene er selvsagt til salgs. (Med unntak av de to siste)