Været til sjøs

Her om dagen hørte jeg på sjøväderet på radioen. Altså været til sjøs. På svensk. Ført var det observasjoner som "Landsort nordnordost 8" og "Svenska Högarna nordost 9" Deretter fikk jeg høre at det skulle dreie mot sydost. Hadde jeg noe nytte av det? Nei, jeg befant meg langt unna både Landsort og ölands norra udde,. Og dessuten var jeg ikke til sjøs engang, men med beina plantet godt på landjorda.
Hvorfor hørte jeg på det da? Fordi radioen sto på ganske enkelt. Og da slo det meg at før, en gang for lenge siden, så hørte vi på sendinger vi ikke var interessert i som fiskerimeldinger og dagens børsnoteringer. Vi leste aviser som ikke hadde noe interessant stoff, og vi så på kjedelige TV-sendinger. Det gjorde vi fordi vi ikke hadde noe annet å høre, lese eller se. Og hva gjorde det med oss? Vi fikk antakelig et bredere perspektiv på livet og verden. Ingen ungdom i dag har noensinne hørt om 4 hektoliter på stampen.
I dag hører og leser vi det som interesserer oss. På internett, Youtube Facebook og så videre, og så ser vi på masse tullete videoklipp fordi det kanskje kan være noe morsomt og vi kunne jo gå glipp at noe om vi ikke ser det. Men vi lærer ikke noe av det.

Jeg tror det er litt nyttig for almenndannelsen å høre og se noe helt annet enn det vi bryr oss om. Lurer på hvor mange hektoliter disse har fått på stampen?

 

 

 

Det snør, det snør... og en liten formørkelse

Jeg kom på en sang jeg høre på barnetimen en gang for ganske mange år siden. Den sangen der Ole Brum synger "Det snør, det snør tiddelibom."
Ja, det er det det gjør - det snør altså. Eller sner som jeg ville si - og sier. Snør heter det bare på noen avsides dialekter et annet sted i landet.
Men altså, tilbake til saken. Det sner - eller snør. Ikke noe galt i det, tvert om.Sne er fint på vinteren. Da skal det glinse i hvite flater, barna skal hyle når de faller i bakken og får sne innunder kraven, og skisporene skal gå over ubrutte hvite flater mot et mål langt der borte hvor man spiser appelsiner og Kvikk lunsj.
Men nå skrev jeg meg helt bort. Egentlig skulle jeg skrive om at det var solformørkelse her om dagen. Men, hvorfor var det sånt oppstyr om den saken? Solformørkelse er vi godt vant med. Der er  jo det nesten hele tiden her nord. Jeg mener, når så vi sola sist? Jo, mulig det var en gang her for noen uker siden, men stort sett er jo sola formørket. Borte vekk altså. Vi vet den skal være der på himmelen men ingen ser den. Enten så sner det, eller så er det skyer, eller så er det både skyer og sne, eller frostrøyk om det for engangs skyld er klart og kaldt. Og da har jeg ikke engang snakket om mørketiden. Så hvorfor alt oppstyret bare for at sola blir borte? Det burde vært skriverier og Tv-sendinger og blogger og facebokkinger når vi ser sola.

Og her om dagen skulle altså sola bli borte. Skulle vi endelig få se den da - når den ble borte? Så vi den? Nei, jeg tror ikke det, eller kanskje. Noe var det i alle fall på himmelen når snebygene var litt mindre tett enn normalt. Men var det sola sola som var borte - som jeg altså så? Eller var det månen som jeg så, eller ikke så? Sne var det i alle fall.

 

 

 

 

 

Og ute skinner sola. Jeg tror jeg går ut jeg.

Resultatet av ydmykhet

Vi, ja vi gutta i alle fall, er lært opp til å være store, sterke og modige. Ryggen skal være rak og blikket hevet. Ut mot nye horisonter, mot det ukjente for å erobre nye verdener. Sikkert vel og bra det, men av og til kan det også være greit å vise seg litt ydmyk, både overfor sine medmennesker, seg selv og naturen. Slå ned blikket, bøy hodet og se hva som er for dine føtter.

Ikke godt å vite hva du da vil se, men er du i fjæra kan det jo hende du får øye på diverse ting og tang. Spesielt det siste. Og tang er ikke å forakte for den som vil være litt nærmere seg selv og sine røtter. En gang steg jo våre fjerne forfedre opp fra havet og tangen, og tang ble i tidligere tider også brukt som for til dyrene når det var knappe tider. Tang kan visstnok også brukes til mat for slekten Homo sier de som har greie på sånt. Selv har jeg ikke prøvd det, men kanskje en gang...

Jeg skal ikke påstå at jeg tenkte på neste gourmetmåltid med tang som ingrediens da jeg slo ned blikket, men jeg oppdaget former og mønstre som virket spennende og som vekket min interesse. Tang er antakelig undervurdert.