White out

Det finnes dager da jeg ikke vet opp, ned, frem, tilbake eller noen annen vei for den saks skyld. Og da snakker jeg ikke om tidlig morgen etter en litt fuktig natt.
Eller, det er jo det jeg egentlig gjør. Men ikke en sånn fuktig natt. Morgen, middag, kveld utgjør ingen forskjell. Ikke noe annet å se en hvitt. Hvitt så langt øyet kan se, og det er ikke langt. Noe sånt som tredve meter kanskje. Når landskapet er dekket av meterdyp sne, så flatt som en pannekake i kilometers omkrets, tåka har limt seg til underlaget og sludd langsomt dekker over alt og alle, hva gjør du da? Det enkleste selvfølgelig - å bli ved teltet. Det er ikke noen vits å gå noe sted, for det er ingenting å se. Hvis du da ikke vil se noe annet som er helt hvitt og konturløst og som du egentlig ikke ser selv om du står helt inntil.
Og hva gjør man i teltet en hel dag? Sover, eter, slumrer litt, en tur ut i et nødvendig ærend, prater med turkompisen om det samme som dere pratet om for en time siden - og for to timer siden. Og sånn går nu dagan. Og om et par dager er det mai du skjønne milde.

Morgen. Knut-Sverre lager frokost og horisonten er i ferd med å ta kveld.

Middag.

Noe må man jo finne på i løpet av dagen.

Kveld.