Noe suser forbi

Det gjelder å følge med i tiden, sies det. Hva nå det måtte innebære.
Kan vi da velge å ikke følge med i tiden? Velge å stoppe opp liksom, for å la de gode øyeblikkene vare så lenge vi vil?
Kan jeg stoppe min tid så vil jeg velge å bli i sommeren en stund til, og utsette høsten til engang det passer. Jeg liker nå å ta hver årstid som den kommer, men i år føles det litt tidlig at høsten er her allerede nå. Før sommeren har kommet skikkelig i gang så er den over.

Solen har gått ned

Det er fint ute, bevares, men midnattssolen er slutt for lenge siden. Og når det skumrer mot kvelden  og vottene må på, så føles det ikke lenger som sommer. Da er det høsten som kommer snikende. Den leter seg forsiktig ned fra fjellet, glir ut gjennom dalsøkkene og suser svakt forbi gjennom gresset foran meg. Den er litt varsom, nesten umerkelig når den viser seg frem første gang, og forsvinner fort. Så står jeg der og lurer på hva det var som fór forbi. Var det høsten som meldte sin ankomst? Helt sikker er det ikke godt å være, men sikkert er det at den viser seg igjen. Kanskje i morgen kveld, eller kanskje om en uke. Ihvertfall er det så at høsten til slutt bare er der, og du lurer på hvor sommeren ble av.
Da kunne det være et godt valg å ikke følge med i tiden.

Høstsus i gresset