Helvetes pinsler

Vindsuset stilner. Så høres bare de dumpe drønnene hver gang en bølge velter hundrevis av tonn med vann mot klippene utenfor. Ellers er det dødsens stille. Til tross for det dystre tåkelagte landskapet der ute sliter øynene med å venne seg til mørket. Foran meg er det en svart gang som forsvinner innover. Dette går lukt til helvete tenker jeg, – og har rett.

Ja tro det eller ikke, men dette er faktisk nedgangen til helvete. Det har kirken slått fast en gang for lenge siden. De pavelige klerker har endog i sin visdom regnet ut et nøyaktig antall på de smådjevler som kommer opp av denne hulen og sprer seg på jorden for å utøve sine smådjevelske gjerninger. Og de var ikke få! Dessuten skal jo alle sjeler som er dømt til å havne der nede i svovelpølen passere her. Jeg hadde derfor ventet meg livlig trafikk i denne hulen, men jeg er tilsynelatende helt alene. Enten er alle djevlene oppe på jorden allerede, eller så er de kanskje usynlige. Og ingen dømmes til helvetes pinsler i dag. Hvem vet?

Jeg tar iallefall ingen sjanser. Fortsetter jeg ender det plutselig med at jeg ligger der i det kokende svovelet mens fanden står på hoven sin og ser på med en hånlig latter. Derfor snur jeg heller og går ut i tåken. Jeg kommer tidsnok dit jeg skal.