Noen flere fjærkre og deres sjebne

For besøkende i et fuglefjell er det lett å fasineres av den fargerike lundefuglen, eller toppskarven med sin hodepryd. Krykkja blir liksom mer alminnelig med sin stort sett hvite fjærdrakt og svarte vingespisser. Som en hvilken som helst kebabmåse man har sett 1000 ganger. Jeg har registrert at mange har den feiloppfatningen at krykkja helst finner sin mat utenfor et gatekjøkken og rapper nystekt pommes frites rett for nesa på en, men krykkja er en pelagisk fugl som lever av småfisk den finner i havet.

Og krykkja er en vakker og spennende fugl med personlighet. Den opptrer gjerne i store mengder i fuglefjellene. Selv om jeg har besøkt dem jevnlig i 20 år så oppdager jeg stadig noe nytt ved deres adferd, og det finnes hele tiden nye motiver. Selv på samme sted etter 20 år.

På våren kommer de inn i store flokker og lager et svare liv mens de finner sine reirplasser. De slåss litt om de ikke er helt enige med plasseringen, eggene legges og livet går sin gang. Skrålet fortsetter utover våren og sommeren, men plutselig så stilner det av og fjellet ligger der øde og forlatt. Helt til neste år.

År etter år kommer de samme fuglene tilbake. Vel, ikke alle da. Noen ender sine liv der ute på havet et sted, andre når de har kommet "hjem". For rovfugl er fuglefjellene et frodig gosen med lekkerbiskener på rekke og rad. Og de tar for seg. Mange krykkjer lider det som for dem nok er en sørgelig sjebne, men for andre er krykkjene det som sikrer mat til en ny generasjon. Dessuten kan jo restene etter et hyggelig måltid være dekorative nok de.