Minner fra 2011

Når et år går mot slutten får jeg alltid litt blandede følelser, en blanding av nostalgi og forventning. Og dessuten lurer alltid på hvordan det gamle året kunne gå så fort, og hvordan det kan ha seg at jeg ikke fikk tid til det jeg skulle gjort.



I det nostalgiske lunet så kan jeg ta en titt tilbake og glede meg over det jeg tross alt har fått oppleve. Det kan være noe så lite som en stille stund ved et lite tjern, der jeg lå i lyngen, koste meg i solbakken og lyttet til stillheten.

Skjønt helt stille var det ikke. Over vannflaten summet det i mygg og andre insekter. Også ørreten hadde lagt merke til det. Derfor ble stillheten brutt av ennå en lyd, og det var utallige plask når fisken forsynte seg i matfatet. Her gjaldt det å svelge unna mens maten fantes. I løpet av et par uker ville overfloden ta slutt og ørreten må gå på sparebluss frem til neste sommer.

Sneugle som mobbeoffer

Jeg vet ikke om sneugla er av de smarteste fuglene på planeten. Antakelig ikke. Til og med haren og rypa har skjønt at det å ha hvit drakt om sommeren ikke er så smart. Men sneugla, nei den holder på sitt. Hvitt og elegant skal det være. Da få det heller gå som det går når den sitter der på vidda som et tent adventslys, synlig for hvem som helst. Også for mobberne. Den som trodde at alle hadde sin plass og var vel forlikte i naturen får tro om igjen. Fjelljoen liker iallefall tydeligvis ikke den adskillig større sneugla som sitter der så hvit og fin. Eller kanskje joen bare har et stort ego og tror den er størst og sterkest? Eller misunnelig?

Her har fjelljoen sett seg ut sitt mobbeoffer, og slår til. Om ikke som lyn fra klar himmel, så iallfall som jo fra skyene.

Ut med klørne og litt rusking i hodefjørene. Sånn ja!

Og lykkes man ikke første gang så kan man forsøke på nytt.

Her har sneugla fått nok og drar sin kos. Men hjelper det. Neida. Den langt mer grasiøse fjelljoen kan da mobbe litt i lufta også. 



Og et ord til slutt: Jada, jeg vet at den tekniske kvaliteten ikke er på topp. Men situasjonen og opplevelsen var det!

I mangel på frost

Det finnes sikkert noen degenererte sjeler som er glad for at været er som det er om dagen. Mildt, vått og ekkelt er det. Ikke brukanes til noenting. Hvor er den gode gamle kalde vinteren? Ikke her hvor jeg er iallefall.

Ja, det er så mildt at man ikke kan fyre i ovnen engang. Og om man gjør det så blir det fort så varmt inne at dører og vinduer må opp. Den eneste som blir glad for det er kråka. Nei, da legger jeg ved et bilde fra de riktig kalde gode gamle dager, da frost virkelig var frost. Selv inne i stua var det mange blå, og til tross for intens fyring nådde ikke varmen engang til utsida av ovnen. Det var da vi finnmarkinger kokte kald kaffe og var fornøyd med det. Nå derimot ...

Nye horisonter

Horisonten nær deg kjenner du, men det er likevel spennede å se ut mot den og forsøke å se bortenfor. Enten kan du drømme eller bygge dine visjoner på viten. Men hva som eksakt befinner seg der ute vet du ikke før du har sett det. Og kommer du til horisonten så finnes det alltid en ny.

Fremtiden er nå

lengtende kvinneglimt
ut av vindu
mot grove never
mot små grønne knær
varme av junisol
ga glede
dagene var lyse
var en drøm
om hjem
og en fremtid
som forsvant