Lysglimt i cognac

Ja, nå synger det på siste verset. Med sola altså, forhåpentligvis ikke med undertegnede.

Vel, kanskje egentlig ikke med sola heller, den har sånn grovt regnet ennå 5 milliarder år og gå på. Sånn sett kan man jo si at både sola og jeg er midt i våre livssykler og i vår beste alder. Det som synger på siste verset er sola fra mitt ståsted i Varanger. Her er det lite håp om å bli solbrun i de nærmeste to månedene.



Nei, brunfargen her i nord kommer nå mest fra brennevinet likevel. Noe godt fatlagret liver opp de tunge stunder i mørketiden. Som kjent er vi jo gode på å ty til denslags nord for moralsirkelen. Det gjelder bare å klare å komme seg ut av tåka når sola er tilbake i januar en gang. Klarer vi det? Den som har lever får se.

I mellomtiden er det bare å knipe igjen det ene øyet, kikke gjennom kånnjakkglasset mot parafinlampa, skvulpe litt, og så blir vel inntrykket omtrent sånn som over. Ihvertfall om  du forsøker ved åtte glass.

Drikking i Russland

St. Petersburg, Fredag formiddag kl 10.45
Jeg går langs en kanal forbi en at de fantastisk flotte kirker i den russiske storbyen. Utsikten er fin, og jeg tar opp mobiltelefonen fra innerlomma for å fotografere. Mot meg kommer en velkledd mann i frakk og bærende på en dokumentmappe. Har stopper opp noen meter fra meg, setter ned dokumentmappa og tar seg til innerlomma. Også en som vil fotografere tenker jeg, men stor blir min forbauselse når han drar frem en flaske. Og her snakker vi ikke vann, men atskillig sterkere saker. Med synlig forventning åpner han den. Tar deretter noen store slurker, og sukker med velbehag. Deretter forsvinner flaska på innerlomma, han tar opp dukumentmappa ser på meg og går videre. Jeg står lettere overrasket tilbake.

Men alkoholbruken i nabolandet bør ikke overraske. Jeg husker mine første besøk i offisiellt ærend på begynnelsen av 90-tallet. Før arbeidet i det hele tatt skulle begynne på morgenen skulle vi skåle for godt møte, så i første pause var det for godt arbeid, deretter godt vennskap. Sånn gikk det slag i slag, eller glass i glass om man vil. Må innrømme at innen lunsj begynte svimmelheten å tilta. Tricket jeg lærte meg etterhvert var å hjelpe gartneren med å vanne blomsterpottene.

Husker også å ha kjørt med en drosjesjåfør som var så full at han ikke kunne prate. Men frem kom vi.

Nå virker dette å ha blitt bedre etterhvert, og under mitt siste besøk var det ikke noe alkohol servert. Jeg så hverken flasker eller glass blant noen av musilerne eller andre som var involvert. Hverken før eller etter konserten. For en lettelse!

Ivrige kusdeltakere

Den siste workshopen i år holder jeg i Vadsø, og det var start sist helg. I tilegg til forelesning og å se på bilder inne, så hører det selvsagt med en tur ut for å fotografere. Litt praksis må man jo ha på en workshop. Det er jo bare hyggelig det - i fint vær.

Lørdag når tiden var inne for praktiske øvelser så var det tette snebyger. Men var det noen som klaget av den grunn. Absolutt ikke! Alle gikk ut med godt mot og hunør, og øvet på det de skulle. Meget bra resultater ble det også. Om noe av det siste kan tilskrives instruktøren, eller kun dyktige kursdeltakere skal være usagt. Men uansett så fortjener de en honnør fortjener for innsatsen.

De siste soldager

Lavt i sør står sola, de få timene den kreker seg over horisonten. Dagene er korte, og om en ukes tid glir vi inn i mørketiden. Dagene tar slutt - rett og slett. Smak litt på det begrepet; dagene slutter! Er ikke det noe sørgmodig over det? Som om alt er over.

Vel, ikke alt er over, heldigvis. Livet går sin gang også i mørketiden. Men før polarnatten legger sin blåe hånd over landskapet er det ennå mulighet for å nyte sola. Og samle på minner.

Bilder og musikk i St. Petersburg

For første gang har jeg vist bilder til levende musikk fremført av et stort orkester. Musikkverket partisan requiem ble freført i en kirke i St. Petersburg. Musikk og tekst forteller historien og sjebnen til de norske partisanene som var i sovjetisk tjeneste under 2. verdenskrig. Som et supplement gikk mine bilder på storskjerm bak kor og orkester. Det ble fungerte meget godt sammen, og ble en helhetsopplevelse som publikum satte stor pris på. Atskillige kom og takket meg etter endt forestilling, og selv om jeg ikke forsto deres russisk så var det jo en hyggelig opplevelse likevel.

Fotograf som jeg er, så hadde jeg selvfølgelig glemt å ta med kamera inn til konserten. Mobilen ble redningen så billedkvaliteten er ikke helt på topp. Men dokumentert ble nå begivenheten i alle fall.