Oter lurte seg i land

Det er mye som reker i land i fjæra. Jeg reker nå for det meste langs fjæra, både titt og ofte - og noen ganger der imellom også. En riktig kald dag med tosifret antall minus og stiv kuling hadde jeg oppmerksomheten rettet mot noen isete klippefremspring og bølgespruten over dem. I øyekroken la jeg riktignok merke til en mørk tarestengel som lå og drev nede i issørpa, men festet meg ikke noe særlig ved den. Ikke før tarestengelen hoppet opp på land. Via en slags metamorfose forvandlet stengelen seg til en oter med fisk i munnen. I noen kjappe sprang hoppet den et stykke opp og bak en snefonn, og jeg kunne såvidt se at den krøp inn i et hull der.

Oterfotografering var ikke akuurat det jeg hadde forberedt meg på, og jeg var litt langt unna for 70-200 zoomen som var eneste utrustning akkurat da. Resten lå i bilen. Forsiktig beveget jeg meg litt nærmere, og etter at jeg hadde avansert rundt 20m tittet et overrasket oterfjes ut av hullet. Straks den så meg bar det i noen raske byks ned mot vannet, men et par knips fikk jeg da.

Jeg ble litt bekymret for stakkarn som hoppet ut i issørpa og de tildels tunge bølgene som veltet inn mot land, men den så ut til å klare seg utmerket. Der lå den og ventet til jeg dro meg tilbake. Litt fornærmet var den riktignok over å bli avbrutt sånn midt i lunsjen, og jeg hadde nok også litt dårlig samvittighet over å ha skremt den.

Min filosofi nå det gjelder å fotografere fugler eller dyr er å la naturen i størst mulig grad gå sin gang. Fotografen bør ikke forstyrre dyrenes gjøremål eller adferd i noen større grad. Noen inngripen, som f.eks. litt foring er ingen fare fordi dyret eller fuglen da selv har valget om å komme eller ikke, men å skremme oteren bort fra maten som jeg antakelig gjorde i det her tilfellet er ikke bra. Jeg får bare håpe at den var ferdig med måltidet, eller fortsatte nå jeg forsvant.