Tanker om tid

Jeg har fundert litt på dette med tid. På hva tid er rett og slett. Vi er vant til å si at tiden går, at tiden bare strømmer på, og at det som har hendt det er fortid og det som skal hende det er fremtid. Og jo, det har gått en del tid siden mitt siste blogginnlegg her. Eller, har det virkelig det?

Hva om tiden ikke er en strøm som vi bare flyter med, men om den bare er akkurat nå? Altså at tid egentlig ikke finnes. Vi har bare øyeblikket. Det vi kaller fortid er bare ideer om en tidligere handling som kun eksisterer i nåtid. Fremtiden finnes ikke, kun som ideer i nåtid om noe som ikke har hendt. Slike tanker fører med seg en del paradokser, som at du leser dette mens jeg skriver det. For jeg kan jo ikke ha skrevet i fortid når den ikke eksisterer?

Eller har tiden en retning, en pil som peker fra fortid mot fremtid, og nuet bare et punkt på denne linjen?

At det ikke finnes et absolutt nå er dette bildet mitt beste bevis på. Lukkeren var åpen i flere sekunder før den stengte seg igjen. Altså måtte det ha gått noe tid fra åpning til stengning. Den åpnet seg i det som var fortid når den stengte seg, og det som var foran kamera fikk tid til å bevege seg.
Hvis nå ikke alt var bare en ide som eksisterer kun akkurat nå da.

Et bilde ble det i alle fall.

Slutt på tiden

Timeglasset er en fin oppfinnelse. En av de beste som er gjort faktisk, og helt på høyde med hjulet. Timeglasset er gjort for de som vil følge med på tiden. Riktig følge med hvor fort, eller sakte, tiden går. For du må gjøre nettopp det, følge med. Du kan ikke bare ta en titt og så få informasjon om hvilken tid på døgnet det er. Nei, det timeglasset gir deg er et begrep om tid. Digitale klokker kan ikke måle seg med timeglasset på den måten. Det kan heller ikke tårnur, veggur, armbåndsur, bytur eller vekkerklokker. Jo forresten kanskje et veggur med en pendel som langsomt svinger, meditativt langsomt, sier tikk, takk, tikk, takk, tikk... Den bevegelsen kan du fordype deg i, se pendelen svinge, se tiden gå, tikk, takk, tikk... Tenke, drømme, glemme et tikk men huske på takk, tikk, takk...

Men timeglasset. Når du snur glasset og sanden begynner å drysse ned så starter din tilmålte tid. En strøm av gylne korn faller gjennom glasset, bygger seg og danner en kjegle på bunnen av den nedre halvdelen. Først liten, men den blir større. Det er tiden som renner ut og legger seg til ro. Det er haugen av brukt tid som ikke kommer tilbake. Stunden som du har igjen minker i takt med sanden i den øvre delen.

Noen tanker kan være på sin plass. Hva har du gjort, hva kan du gjøre før sanden tar slutt? Drysset fortsetter, samme jevne strøm. Kanskje mister du konsentrasjonen, blir opptatt med noe annet sånn som du gjerne blir når du mister konsentrasjonen, og plutselig ser du hvor lite sand som er igjen. Drysset fortsetter i samme takt. I midten av sanden dannes en fordypning, den blir større og større, nesten som en malstrøm, et svart hull hvor sand og tid suges ned og bare blir borte. Noen få korn er igjen, og til sist ser du det aller siste kornet som faller ned, legger seg stille til rette og tiden tar slutt. Ikke noe igjen, bare stillhet og tomrom.

Hva mer kan du gjøre da?

Mørketid, en tid

som har sin ende