Timeglasset er en fin oppfinnelse. En
av de beste som er gjort faktisk, og helt på høyde med hjulet.
Timeglasset er gjort for de som vil følge med på tiden. Riktig
følge med hvor fort, eller sakte, tiden går. For du må gjøre
nettopp det, følge med. Du kan ikke bare ta en titt og så få
informasjon om hvilken tid på døgnet det er. Nei, det timeglasset
gir deg er et begrep om tid. Digitale klokker kan ikke måle seg med
timeglasset på den måten. Det kan heller ikke tårnur, veggur,
armbåndsur, bytur eller vekkerklokker. Jo forresten kanskje et
veggur med en pendel som langsomt svinger, meditativt langsomt, sier
tikk, takk, tikk, takk, tikk... Den bevegelsen kan du fordype deg i,
se pendelen svinge, se tiden gå, tikk, takk, tikk... Tenke, drømme,
glemme et tikk men huske på takk, tikk, takk...
Men timeglasset. Når du snur glasset
og sanden begynner å drysse ned så starter din tilmålte tid. En
strøm av gylne korn faller gjennom glasset, bygger seg og danner en
kjegle på bunnen av den nedre halvdelen. Først liten, men den blir
større. Det er tiden som renner ut og legger seg til ro. Det er
haugen av brukt tid som ikke kommer tilbake. Stunden som du har igjen
minker i takt med sanden i den øvre delen.
Noen tanker kan være på sin plass.
Hva har du gjort, hva kan du gjøre før sanden tar slutt? Drysset
fortsetter, samme jevne strøm. Kanskje mister du konsentrasjonen,
blir opptatt med noe annet sånn som du gjerne blir når du mister
konsentrasjonen, og plutselig ser du hvor lite sand som er igjen.
Drysset fortsetter i samme takt. I midten av sanden dannes en
fordypning, den blir større og større, nesten som en malstrøm, et
svart hull hvor sand og tid suges ned og bare blir borte. Noen få
korn er igjen, og til sist ser du det aller siste kornet som faller
ned, legger seg stille til rette og tiden tar slutt. Ikke noe igjen,
bare stillhet og tomrom.
Hva mer kan du gjøre da?
Mørketid, en tid
som har sin ende
