Det slo meg at jeg husker hvordan ting var før - altså før nå. Og da kom jeg også til den innsikten at for å huske hvordan ting var før så må man ha levd en stund. Man må rett og slett ha levd når det var før for å huske det. Da er det lett å føle seg gammel, uten å være det. Samtidig innser du jo at de som ikke har levd før sikkert synes du er gammel fordi du jo har gjort nettopp det.
Det er ikke så at alt var bedre før, men mye var annerledes. Som dette med telefoner for eksempel. En gang var det ikke alle som hadde telefon. For å ringe så måtte du gå til naboen og låne telefonen der, og da pratet dere litt, og du fikk du jo gjerne en kopp kaffe, og så pratet dere litt til om vær og vind, fiskeprisene, om naboen på andre siden og mye annet. Og da du gikk derfra syntes du det hadde vært hyggelig og at du hadde en trivelig nabo som lot deg få ringe, men nettopp å ringe hadde du jo glemt fordi dere var så opptatt av å prate. Så måtte du gå en ny tur til naboen for å ringe, om du nå husket det denne gangen og dere ikke pratet dere bort igjen. Men da hadde du kanskje glemt hvem du skulle ringe, og hvis ikke kunne det i alle fall vente til neste dag. For tid hadde vi jo nok av før.
Så etter å ha stått på venteliste i lang tid fikk alle telefon og vi sluttet å prate med naboen, fordi vi heller pratet med noen som var langt borte - i telefonen. Men vi så naboen av og til.
Nå når det er nå og ikke lenger før så ser vi ikke naboen fordi vi er så veldig opptatt med å se hva andre gjør. Folk vi ikke kjenner, men som vi likevel er nære og gode venner med. Og så er det så mange av dem. Det tar så mye tid at kaffe hos naboen har vi ikke tid til. Vi har knapt tid til det hos oss selv. Ja kaffe er jo noe man nå til dags drikker når man springer for å nå hva det nå er man skal nå, og ikke har tid til noe som helst.
Har vi glemt at kaffe er noe som skal nytes? For at kaffe skal smake bra må du ha god tid, og kaffen skal ikke drikkes av papp men av en ordentlig kopp uten lokk. For da kjenner du duften, og duften er magi. Like viktig som smaken er den, og halve gleden med å drikke kaffe. Og når du fører koppen til munnen skal du trekke den dampende aromaen inn gjennom nesen, lukke øynene og ta deg god tid mens du langsomt super inn den hete væsken som sprer sine smaksstoffer og fører deg til en annen tid og et annet sted. Kanskje helt dit kaffen gror.
Finnes det virkelig noen som synes det er godt med et pappkrus lunken kaffe mens de springer over gata?
Selv landskapet så annerledes ut før i tiden. Nå derimot. Nå ser det slik ut.
