Du hører den på lang avstand. Som et sus, som en vind et sted langt borte fra. Det suser med en merkelig gnissing når millioner av snekorn blandes med vann, gnir seg mot hverandre i det de sttes i bevegelse og renner avgårde. Lyden blir bare sterkere, den kommer nærmere. Og så er den der, flommen. Den leter seg forsiktig vei, tar en pause, venter på mer som kommer bakfra og så fortsetter den. Videre nedover, stadig heftigere, blir til en elv, et sus, et drønn før den når havet et sted langt borte.
Men her begynner altså flommen - og våren:
